10-torpsrunden

10-torpsrunden går som navnet sier innom 10 torp, og i tillegg forbi restene etter to sætrer. Noen av torpene er i dag borte, men restene finnes i marka. Andre er bebodd eller benyttes som feriesteder. Utgangspunkt for runden er Bjørsjøtorpet øst for Namnå. Anbefalt vandingsretning er fra Bjørsjøtorpet og sørover mot Sollia ( mot klokka). Denne retningen er godt merket med skilt og piler. Denne beskrivelsen tar også for seg sted for sted i denne rekkefølgen. Hele runden er på ca 12 km, og anbefalt tid på turen er ca 5-6 timer.

Man passerer de ti torpene Bjørsjøtorpet, Vestre Sollia, Østre Sollia, Haugastua (Haugastuggua), Myrastuggua, Storberget Skole, Nedre Storberget, Øvre Storberget, Hytjanstorpet og Grøsetsætra. Se under for mer detaljert informasjon. Det finnes også et lite hefte man kan få kjøpt for 30,- ta kontakt med DNT Finnskogen og Omegn om det er ønskelig.

For å komme til Bjørsjøtorpet tar man av østover fra riksvei 2 ved Shell-stasjonen ca. 4 km nord for Kirkenær. Følger videre veien over jernbanebrua, og videre østover til man kommer til selvbetjeningsbom hvor det må løses avgift. Rett før bommen på venstre side av veien ligger Monsrud skole.

Monsrud skoleble bygd i 1866. Det var et resultat av at fastskoleordningen som ble innført med den nye skoleloven av 1860. Ole Olsen Huseby, på Grøset eide grunnen, og ga både tomt og tømmer. Bygningen er 6,58x6,90 m, og skulle være passende til 25 barn. Først i 1892 ble det besluttet å sette opp vedskjul og avtrede. Hvordan man ordnet seg i alle disse årene står det ikke noe om. Skolen ble nedlagt i 1941 p.g.a. få elever. Skolemusum fra 1962.

Følg veien rett frem til man passerer Jernåa (ca 2 km), her holder man til høyre i krysset rett bortenfor, og følger veien videre ca 2,5 km til man kommer til neste veikryss. Herfra følges skilting til ” Skihytte” til man kommer til Bjørsjøtorpet, (ytterligere 5km). Fra Shell-stasjonen til Bjørsjøtorpet er det ca 14 km. Biler kan parkeres innenfor gjerdet, slik at man unngår at husdyr skader bilene

Bjørsjøtorpet(Kommer av bjør ,bever på gammelnorsk.) ligger ca. 400 m over havet. Første omtalte bosetting ved Bjørsjøen er i 1715, men om dette var på Bjøsjøtorpet er usikkert. Han het Anders Bertelsen, og bodde her kun kort tid. Daniel Johansen var den neste som fikk rydde seg en plass her i 1733. Daniel var kriminell, og kom for retten i1741, og ble muligens henrettet. Senere skiftet plassen brukere mange ganger inntil i slutten av 1820 årene, da en Peder Pedersen overtok som husmann. Hans barn og barnebarn ble husmenn etter tur. Hans barnebarn Ole huskes fortsatt av eldre mennesker i bygda. Han var gift med Olivia Olsd. Torpet fraVeggelustorpet rett nord for Skasenden.. Ole døde i 1937 og Olivia i 1973. Datteren Ida var gift med Thorleif Østre og bodde her til ca 1949 da barna Tordis og Ivar skulle begynne på skolen. Olivia bodde fortsatt flere steder i området, og det går flere historier om henne. Likeledes lever historiene etter Ole, om fester som ble holdt i Bjørsjøtorpet, tyvjakter og en tragisk vådeskuddsulykke der Ole tok feil av elgen og jaktkameraten Elias Purustorpet hvor sistnevte ble skutt og drept i mars 1918, nord for Grøsetsetra. Stedet der dette hendte kalles Eliasposten den dag i dag. I 1865 var husdyrholdet og såmengden i Bjølsjøtorpet: 1 hest, 4 kuer, 7 sauer, 8 geiter, 1 tønne bygg, 1 tønne bl. kom og 5 tønner poteter.

I dag er alle de gamle husene borte, kun murene står igjen, samt et gammelt epletre og en lønn. Namnå idrettslag har satt opp dagens bygninger som brukes som utleiehytte og skihytte om vinteren. Mange fine skiløyper kjøres opp rundt her, og snøforholdene er slik at de første løypene normalt er klare i slutten av november.

Fra Bjørsjøtorpet følges skiltingen sørover rett sør fon den nye skihytta.Stien her er et stykke den samme som flyktningene brukte under krigen, men i motsatt retning. Denne ruta hadde navnet Spiker’n, og symbolet som ser ut som en ”T ” skal symbolisere en spiker. Vi går langs Nordre Bjørsjøen, til vi kommer i sørenden på denne. Her må vi over en liten myr som kan være noe våt. På andre siden vil stien etter noen meter dele seg, og vi forlater ” Spiker’n”, som fortsetter mot Namnå. Etter et par hundre meter kommer vi til vollene etter Grue Prestegård’s seter; kalt Gruesetera: Gruesetra. Dette var prestegårdens seter. Det sto hus her under siste verdenskrig, og den ble brukt som overnattingssted av flyktingelosene under krigen. Seterdriften opphørte antakelig omkring 1900. Kanskje noen år før. Vi går videre rett sørover, over de gamle setervollene, og inn i granskogen i sørkant ved furu med 10-torp’s skilt. Etter noen hundre meter kommer vi til en myr som kan være noe våt, spesielt i sydenden. Tørrskodd alternativ kan være å gå pararellt med myra inne i granskogen til høyre. Etter at myra er passert kommer vi inn i sjelden grov granskog. Vi går nå pararellt og langs den Søndre Bjørsjøen, som kan skimtes mellom trærne enkelte steder. Der den grove granskogen slutter, går det an å komme ned til vannet, og det er her mulig å raste ved vannkanten. Fra slutten av den gove granskogen går stien litt østover og oppover ei li, til den kommer opp på et platå med kronglete furutrær. Slik går vi til vi etter en stund kommer ned i tettere vegitasjon, og vi er plutselig fremme ved et stikryss med mange skilt. Vi er nå kommet til Sollia. Rett før stikrysset gikk vi ut av Grue prestegårds seterskog, som vi hittil har befunnet oss i, og inn på de private små torpenes grunn. Her i Sollia ligger det tre torp, fra stikrysset sees knapt noen, så her må vi ta en liten runde for å få med oss historie og bebyggelse. Velg derfor å gå mot Skasenden ( til høyre ca 150m.) til vi ser ei grind hvor det står Sollia. De husene vi ser neden for oss er Vestre Sollia.

Vestre Sollia,ble tatt opp i 1850 årene. Han som tok opp plassen het Henrik Johansen. Den har siden vært i samme slekten. Siste som bodde her var Olaf Sollien barnebarnet til Henrik Johansen. Hans søsters datter eller barnebarn er eiere av eiendommen i dag. Husdyrhold og såmengde i 1865 var: 3 kuer og 3 sauer, 1/4 tønne bygg, 1/4 tønne blandingskorn, og 2 tønner poteter. Bolighuset er bygd i 1926. Den gamle nedrevne stua var røykstue. Eiendommen ble utskilt som eget bruk i 1967. Vi går deretter inn gjennom grinda der det står Sollia, og kommer etter ca 100 m til Østre Sollia.

Østre Sollia,dette er den opprinnelige plassen i Sollia. Først nevnt i 1758. Ryddet av Ole Henriksen. Drevet sammen med broren Anders. Anders sitt oldebarn Johan var den siste som bodde her. Han bodde her til noen få måneder før sin død i 1980. Ivar Sollien var testamentsarving til Johan, og overtok bruket etter han. Det er hans datter som i dag eier bruket og bruker det som feriested. I bolighuset har det vært røykovn. Husene er svært lite forandret. Det ble utskilt som eget bruk i 1960. Husdyrhold i 1865 var: 1 hest, 4 kuer, 3 sauer og 6 geiter. 1/2 tønne havre, 1/2 tønne bygg, 1 tønne bl. kom og 2 tønner poteter. Stedet ble bukt under innspillingen av filmene; Havlandet og Håkon Håkonssøn.

Fra Østre Sollia går vi rundt bolighuset og rett nordover, gjennom ei lita grind (husk å lukke grindene!), og deretter noen få meter opp i gjennom granskogen. Vi er dermed ute på den merkede stien igjen, og står ved ei lita hytte. Den er bygget på grunnmurene etter et bolighus. Litt bortenfor ser vi låven som fortsatt er inntakt. Stedet er det siste av tre torp i Sollia, og kalles Haugastuggua.

Haugastua (Haugastuggua)Denne eiendommen har tilhørt Haugen av Gard (42/35), og ble solgt i 1883 til en Peder Berger, og videre til Per Bråten, videre i 1950 til Bjarne Hordvik som i dag er eier. Det skal ha vært fastboende også her, men opplysninger er sparsomme. En dame med navn Helga Haugastugun skal ha bodd her. Vi følger herfra den merkede stien, og kommer etter ca 100 m igjen inn i Grue prestegårds seterskog. Noen få meter over grensen står et skilt med navnet Myrastuggua. Ser vi nærmere etter ser vi at det bak skiltet er merke etter en kjeller, og dørhalla som fortsatt ligger der.

Myrastuggua.Hustuftene her er fra før 1884, uten å kunne fastsette det sikkert. Det var siste husmann i Solliberget eller Sollibråten, som det også er kalt, noen hundre meter rett øst for her, som bygde opp dette og bodde her. I og med at han var husmann under prestegården satte han opp husene i prestegårdens skog, men bare få meter fra grensen til de tre forrige eiendommene i Sollia. Husmannen het Ole Olsen og var kjørelmaker. Kona het Hermane. Ole døde i 1884, mens Hermane døde her i 1905. Husdyrhold i Solliberget var i 1865: 1 ku og 2 sauer, 1/16 tønne rug og 1 tønne poteter. Vi følger merkingen videre østover. Her er det oftest svært bløtt, og det kan lønne seg å gå noe til venstre for å unngå de værste bløthullene. Etter å ha passert siste grøfta stiger stien raskt opp til skogsbilveien ovenfor. Her er det skiltet en avstikker opp til ruinene etter Solliberget, en avstikker som ikke er medtatt i 10-torpsrunden, men tar kun noen få minutter for de som måtte være interesserte. (Solliberget.Husmannsplassen ble antakelig tatt opp mellom 1790 og 1794. Første husmann skal ha vært Jon Eriksen og kona Anne Pedersdatter. I 1801 var ingen av denne familien lenger i Grue Prestegård. Trolig hadde de flyttet fra Grue. Den som ryddet opp plassen (igjen?) var Ole Olsen, senest i 1853, men kanskje noen år før. I dag er det kun rester etter hustuftene oppe i bergesiden i vest- hellingen. Årsaken til at Ole Olsen og kona bygde og flyttet til Myrastuggua kan man bare spekulere i i dag. Kanskje det var begynnelsen på sentraliseringen av utkantene?)

Vi følger skiltene til vi kommer i enden på veien. Herfra fortsetter vi stien østover, og kommer etter en kort tid til ei myr; Rugbråtåmyra. Her forlater vi Grue Prestegårds seterskog, og kommer inn i Haug og Svartberget skog tilhørende fam. Langmoen fra Arneberg.( Eiendomsgrensen er også blåmerket, så hold derfor noe til høyre.) Stien går midt etter myra, dette var stien som vanligvis var benyttet mellom Sollia og Storberget (skoleveien). Etter at myra er passert faller stien utover berget, og kommer inn på en gammel gjengrodd traktorvei. Etter et par hundre meter langs denne svinger stien til venstre og vi kommer etter ytterligere et par hundre meter ned til Storbergstjernet. Her må vi passere utløpet på en gammel dam, med dårlige stokker og planker ( vær forsiktig). Er vannføringen i bekken liten, anbefales å krysse bekken på steinene noen meter nedenfor. Dammen har vært for å demme opp tjernet slik at vannet kunne brukes til kvern og sag lenger nede. På andre siden av bekken kommer vi ut på en skogsbilvei som følges til venstre noen meter før vi igjen tar av til høyre. Oppe i bakken svinger stien inn til høyre, og vi kommer til ruinene etter Storberget skole. Uthuset står fortsatt. Storberget skolelå like nord for Nedre Storberget. Denne ble bygd i 1910. Det hadde seg slik at etter innføring av fastskoleloven i Norge i 1860 ble Storberget, Hytjanstorpet, Grusetsetra, Purustorpet, Bjørsjøtorpet og Sjøholen tillagt Rotneberget krets. Sollia, Solliberget, Lønhaugen og Sjumannsbråten ble tillagt Skasenden krets. Dette var svært lange og vanskelige skoleveier, og beboerne på disse stedene søkte i 1899 om å få egen skole i Storberget for alle disse stedene. I 1910 ble tillatelsen gitt, og skole bygd. Skolen fikk ingen lang levetid, for i 1931 ble den nedlagt antakelig p.g.a bedre veier og færre barn. På det meste gikk det 17 elever her. Ved nedleggelsen kun 4. På 1960-tallet ble det i noen år holdt framhaldsskole for skogsarbeid her. I 1985 kjøpte Henrik Storberget skolehuset som lå på hans eiendom. Den er i dag flyttet til " Tanken" i Svullrya, og benyttes som serveringsted.

Vi går videre sørover forbi skoletomta, og kommer inn på tunet til Nedre Storberget.

Nedre Storberget.Når denne eiendommen ble ryddet er noe usikkert, men den er avmerket på kart fra 1790. Hans Olsen het en mann som bodde i Storberget i slutten av 1780-årene. Han var gift med Anne Olsdatter. Dette kunne være rydningsmannen, men han flyttet fra Storberget i 1790 eller 1791.Folketellingen i 1801 viser at Peder Olsen som var gift med Anne Mortesd. Rotneberget og bodde her en kort tid. Fra senest 1816 kom Ole Henriksen av finneslekten Karhinen hit fra Løvhaugen, og bosettingshistorien blir mer sikker. Han var gift med Lisbeth Mathisdatter fra Multjern. Svigersønnen Peder Pedersen var neste bruker. Senere overtok sønnen Ole, men han flyttet fra stedet, og var ikke i Grue i folketellingen i 1875. Johannes Johansen fra Rotneberget ble neste bruker fra ca 1873. Da Johannes døde i 1879 flyttet kona til Amerika, og barna ble satt bort. I 1900 var det ingen igjen av denne familien. Bruket ble skyldsatt som eget bruk i 1874. Eiendommen gikk på handel, og fulgte eierne av skogen inntil 1891 da Johannes Pedersen fra Bjørsjøtorpet fikk kjøpe den. Hans sønn Henrik overtok etter sin bror Julius eiendommen i 1981. Hans Storberget, sønn til Henrik solgte eiendommen til nåværende eier Signy Jacobsen 1998 (1999?) som bor her sammen med sine 11 barn. Husdyrholdet i 1988 var 2 kuer.

Vi går midt over tunet , og fortsetter mot Øvre Storberget, hvor vi tar til venstre oppe i bakken rett før grinda.

Øvre Storbergetvar den eldste plassen i Storberget. Den lå under nordre Haug. Og fikk navnet Mikkola etter rydningsmannen Mikkel Pålsen. Han hadde begynt å rydde plassen i 1753. Denne slekten drev Øvre Storberget til 1823. Ole Larsen sønn av gårdskar Lars Erlandsen på søndre Haug ble neste bruker. Noen år etter at hans sønn overtok flyttet hele slekten til Amerika ca 1870. I 1875 ble Øvre Storberget selveierbruk, og solgt av Ole Bredesen Haug til Peder Henriksen Storberget. Disse flyttet til Skasberget i 1912. I 1914 kom det en ny familie hit fra Hytjanstorpet. Det var far til Odd Sorberget; Nils Kareliussen. I dag bor hans sønn Kjell Storberget her. Bolighuset er fra 1860. Det var tidligere røykstue i bygningen. Såmengde i 1865; 1/2 tønne bygg, 1/8 tønne bl. kom, 1/4 tønne havre og 2 tønner poteter.

Ovenfor Storbergsgårdene kommer vi inn i en åpen furuskog, hvor vi kan se tilbake på lia hvor vi tidligere har kommet nedover. Vi fortsetter stien nordover åsryggen, og kommer inn i tettere skog, for så å bevege oss nedover igjen. Vi kommer etter en stund til kraftlinjen fra Storberget til Hytjanstorpet, og følger den et stykke nedover. Etter noen få meter får vi fin utsikt til Hytjanstorpet i åssiden på motsatt side. Ved å følge de blå merkene tar stien av, vekk fra strømlinjen, og kommer ut på en skogsbilveg. Herfra følges skiltingen til Hytjanstorpet. I dumpa nedenfor første skiltet står en informasjonstavle om Grøset Statsskog, og vi kommer her inn i denne, og forlater samtidig Haug og Svartberget skog. Bakken opp til torpet er meget bratt. ( Husk å stenge grinda oppe i bakken dersom denne er lukket.). Noen få meter ovenfor grinda kommer husene i Hytjanstorpet til syne.

HytjanstorpetPlassen skulle blitt ryddet av Pekka Hyytiainen i 1749, men dette er svært usikkert Det vi vet er at en Anders Mathisen Hyttkien flyttet hit mellom 1741 og 1749 Denne familien var her til i 1853 da den dro til Amerika. Etter dette var flere familier bosatt i Hytjanstorpet. En husmann var Ole Johannesen Hytjanstorpet som tidligere hadde vært innerst her men til nå hadde bodd i Grøsetsetra. Han flyttet hit i 1914. Hans datter Ågot ble gift med Ments Storberget fra nedre Storberget som overtok eiendommen. Hytjanstorpet ble selveierbruk i 1982, samme året som dagens eier Jan Storberget overtok eiendommen. I den 19 meter lange hovedbygningen har det tidligere vært røykstue. Husdyrhold, såmengde i 1865; 1 hest, 1 ku og 4 geiter; 1/2 tønne bygg og 3 tønner poteter. Det er fortsatt husdyrhold på eiendommen. Strøm ble ført frem i 1954, telefon på 1970 tallet.

Fra Hytjanstorpet går vi videre nordover, ut ei lita grind på nordsiden av bolighuset. Vi beveger oss nå etter Spiker’n (flyktningeruta ) igjen. Hvis vi ser nøye etter, ser vi at stien har vært bearbeidet slik at man skal kunne ta seg frem med hest. Etter å ha krysset en bekk, med glatte stener, går stien oppover lia noen hundre meter til vi kommer til rester etter dyrket mark og steingjerder. Vi har nå kommet til Grøsetsætra.

Grøsetsetrablandes ofte sammen med Hytjanstorpet. Når det første gang var seter her er usikkert, og det kan godt hende at setervollene lå i Purustorpet eller Hytjanstorpet, og måtte vike plassen for bosettingen på disse stedene. Fast bosetting ble det først i den Grøsetsetra vi i dag finner rester etter fra midten av 1800 tallet. Første fastboende var Erik Johansen fra Karlstorpet. Eldste sønn Johannes Eriksen overtok ca 1870. Denne eiendommen lå lengst øst på vollene og fikk navnet Erikstugun. Grunnmurene synes ennå godt etter huset, som for øvrig ble flyttet til Øvre Storberget i ca 1925, og ble brukt til snekkerbu. Huset står her i god forfatning i dag. I 1900 var det to husmenn i Grøsetsetra, de var en yngre bror og en sønn av Johannes. Den yngre broren var barnløs, og sønnen Ole flyttet til Hytjanstorpet. Etter dem bodde Berger Hytjanstorp her noen år med familien sin. Han var gift med Ester Margit Olsen fra Namnå. I ca.1950 flyttet familien fra Grøsetsetra. En av døtrene ble født på gulvet her i 1947. Broren Olaf Hytjanstorp og kona Gjertrud bodde her fortsatt noen år (ca 1954?). Siden har det stått tomt her.

Statens skoger v/bestyrer Grim Huset satte opp en koie i Grusetsetra til almen benyttelse på grunnmurene etter huset der Olaf og Gjerterud Hytjanstorpet bodde. Det er i dag et fredet skogreservat øst for vollene rundt Maliskjæra.

Fra Grøsetsetra skal vi følge Spikern’s annet alternativ vestover.(Det er på en strekning av ca 1,5 km to alternativer av Flyktningeruta; Spiker’n. Det ene alternativet går om Hytjanstorpet, mens det andre går utenom. Begge møtes her i Grøsetsetera. Fra Hytjanstorpet og hit til Grøsetsætra har vi gått i samme retning som flyktningene gikk under krigen. Herfra skal vi i midlertid gå det andre alternativet motsatt av flyktningetrafikken vestover. )Det er likevel sterkt å anbefale først å følge Spiker’n 400 meter videre nordøstover til et fenomenalt utsiktspunkt hvor man ser hele Rotnadalen nedover mot Svullrya. På andre siden av Rotnesjøen sees 10er-koia, så vidt 12er-koia eller Valplassen (øst for Storholmen eller Tannlegeholmen som den også kalles) , 14-koia og 16-koia. alle beliggende i Stemsrudberget skog, i teiger med samme navn. (Tannlegeholmen fikk navnet sitt etter at det ble kjent at finnene når de hadde tannverk stakk pinner i den verkende tannen, for så å sette dem i en furu ute på holmen noe som skulle lindre smerten. Furua fikk etter hvert mange slike pinner stukket i seg. Dessverre ble furua hugget til ved før siste verdenskrig.)Fra utsiktspunktet må vi tilbake til Grøsetsætra, og følge skiltingen vestover.

Ca 100 meter etter Koia kommer vi til restene etter et gammelt seterhus på venstre side. Kun noen bordhauger synes i dag. Dette var seteren til Søndre Grøset på Namnå. Flere husrester finnes inne i den tette granskogen omkring. Vi følger traktorvegen videre ( gå forsiktig da hjulspor etter skogsmaskiner har gjort traktorveien hullete), og kommer etter ca 1 km til stidelet der Spikern’s to alternativer starter. Vi fortsetter traktorvegen ytterligere nedover noen hundre meter for så å ende ut på skogsbilvegen mot Bjørsjøtorpet. Vi må nå følge den dit ca 1,5 km, og vil være tilbake der turen startet.