Practical
Sponsored links
Magasinet - frilufteksperten siden 1991
Get Inspired - alt i trening og fritid
Reviews
Details
Almdalsveien er i likhet med Jamtfjellveien en del av et eldgammelt ferdselsmønster i indre deler av Helgeland. Den var en av veiene som bandt samme Vefsnfjordområdet med Røssvatnområdet og tilgrensende strøk i Vesterbotn i Nord-Sverige.
Almdalsveien var en typisk sommervei. Terrenget og høyden over havet gjorde at den ikke egnet seg så godt som vintervei. Vinterstid foretrakk folk turen om Herringbotnwt. Almdalsveien er ca. 20 kilometer lang.
Går du Almdalsveien fra vest til øst, starter du fra garden Almdalen (100 moh.) ved Almdalsbrua i Herringen. Du følger skogsveien oppover Almdalen, og fortsetter på stien på sørsiden av Almdalselva frem til Almdalssætra (300 moh.).
Herfra går turen videre opp Almdalsfjellet, østover Stillvassdalen til Stillvatnet (540 moh.) og videre til Storbakktjønna (623 moh.). Herfra fortsetter ruta i sørøstlig retning nedover langs Tverrelva og Middagstuva (572 moh.), for så å fortsette videre langs Sævervikelva og ned til Sævervika ved Tustervatnet (371 - 384 moh).
Kort historikk om Almdalsveien
I Egild-soga heter det: «Torofr kom af Fjallinu offan Vefsni». Dette var Torolf Kveldulfson fra Sannes i Alstahaug. I årene etter 870 e.Kr. reiste han på handelsferder og skatteinnkreving hos samefolket i det indre Nord- Skandinavia. Dette ble kalt for finneferder, og det kunne være over 100 mann med på en slik ferd. Samene var lenge et fangst- og veidefolk, og det de hadde å selge og betale skatt med var ulike slag skinn og pelsverk.
Det er temmelig sikkert at Torolf reiste om Fustvatnet og gjennom Herringen, men om han dro over Almdalsfjellet eller Herringbotnfjellet, er mer usikkert. Torolf var neppe den eneste som dro gjennom Herringen på finneferd. Disse ferdene kan trolig ha pågått et par hundre år etter hans tid. Finneferdene var noe av grunnlaget for rikdommen til høvdingene i Hålogaland. Vi må og tro at Almdalsveien var ei viktig rute for samene i deres ferder mellom kyst og innland. I tusen år eller mere var de enerådende i det indre Nord-Skandinavia. Vi kan nevne bronsespennet som er funnet ved Almdalselva. Fagfolk mener at det har tilhørt samer, og at det kan være over 2000 år gammelt.
Utover 1700-tallet økte det på med den faste bosettingen på østsiden av fjellene. Det er kjent at folket i Bleikvasslia, Tustervatnet og Røssvatnet hadde sterk tilknytning til Vefsn, og at store deler av ferdselen gikk gjennom Herringen. I tillegg til tunge bører på ryggen, ble det ofte brukt kløv eller dråg mellom Herringen og Sævervika. Det lever ennå folk i Herringen som husker at de for over 60 år siden så klare spor etter dråg ved Stillvatnet på Almdalsfjellet. Et dråg var to tremeier der de beine og tynneste endene var festet i selen på hesten, mens den tykke enden med bøyen lå rett på marka. Her var det festet 2-3 tverrtre hvor lasten ble lagt. Etter tradisjonene kan det virke som om drågkjøring var mer brukt enn kløving. Historien forteller om Almdals-Jørn som tok på seg frakting fra Herringen til Sævervika for folket «attom fjella». Han skal ha vært en sterk kar. Det sies at hundrekilossekken delte han i tre, med en tredel på hver side av hesteryggen, og den siste tredelen på sin egen rygg.
Fra Sævervika og østover gikk ferden med båt så langt råd var. Og man vet at folket «attom fjella» hadde båt og naust i Støn, i Halligarden, like ved der Herringbrua ligger i dag. Fremdeles kan man se rester av naustet. I tillegg kunne de låne båter i Herringen. Når det ikke var for lite vatn i elva, kunne man dra med lastet båt langs elva, over vatnet og over øvre delen av Fusta, helt til Lenningen på Bjørknes eller til Hundgrøva på Haukland-siden, midt for Bjørknes. Da var det mindre enn en mil å gå til handelsmannen ved Vefsnfjorden. Båt ble brukt mest mulig i transport av folk og gods. Om vinteren med trygg is, var også elver og vatn den letteste veien.
Almdalsveien hadde en forlengelse mot Austerbygda og Mosjøen. Det fantes også en gangvei fra Almdalsgårdene, over stokkbruene ved Kvannliholmen til Nilsmoelva (Herringelva). Fra elva gikk de opp innenfor Nilsmoen, og fulgte seterveien til Nilsmosetra. Derfra skrådde de opp til de traff på veien fra Kalvmoneset til Kjønnåsen og til Mosjøen. Denne leia fra Almdalen var en «snåpanveg» (snarvei) som gjorde turen til byen mye kortere enn å dra ned gjennom Fustvassbygda.
Utover 1800-tallet økte det mye på med fast bosetting «bakfjells», både på norsk og svensk side. Dette førte til sterk økning i varetransporten fram og tilbake, og etterhvert kom den til å gå over Herringbotnfjellet, og da helst på vinterføre.
Almdalsveien var likevel, før bilen ble vanlig, en mye brukt gangvei mellom bygdene på begge sider av fjellene.