Om å ikke alltid nå toppen
Skal du ut på tur med barn? Da er det lurt å justere ambisjonene, og la de minste velge tempo og lengde på turen. Etter at Elin Aamodt flyttet til Skrova med sine to sønner, innså hun hva som var det virkelig målet med turen.
Les mer om Elin
Elin Aamodt er tobarnsmoren fra Oslo som flyttet til et lite fiskevær på en øy i Lofoten i 2018. Hun elsker å være ute på fjellet og ved havet med sine to små sønner på 5 og 7 år. Som tidligere Enjoy-ambassadør deler hun sine forslag til turer og aktiviteter fra Lofoten og Nord-Norge.
Jeg innrømmer det gjerne.
Jeg liker å komme helt på toppen av et fjell.
Følelsen det er å se varden der fremme og vite at der, der oppe er toppen. Følelsen av å ta de siste skrittene mot toppen. Jeg har klart det! Skrive seg i boka. Ta et bilde. En mestringsfølelse. Det er noe helt spesielt. Og denne følelsen deler jeg nok med både polfarere, fjellklatrere og folk over hele verden som søker fjell i liten og stor skala. For alle vil vel alltid helt til topps, om vi kan velge?
Som småbarnsmamma og mye på tur alene med to små barn (nå 5 og 7 år gamle) har jeg måtte justere dette målet av å komme til topps, at det skulle være målesystemet på om turen hadde vært vellykket. For de små beina vil ikke alltid til topps, hvor enn mye jeg lokker med sjokolade og Kinderegg så er de trøtte i beina, eller lei, eller finner en hule de vil leke i eller et vann og kaste stein i.
Før kunne jeg stå ved siden av det vannet å trippe. «Kommer dere snart? Er dere snart ferdige med den steinkastingen, det er langt igjen til toppen. Kom igjen, a». Jeg tror jeg må ha holdt på sånn i årevis, for jeg husker ikke helt når jeg startet. Men jeg husker når jeg stoppet med det. Det var en eller annen gang etter vi flyttet til Skrova her i Lofoten. Barna var 3 og 5 år gamle og lekte ved en vanndam opp mot fjellet. Kastet steiner og fant små kryp. Jeg sto utålmodig ved siden av og trippet, så lyst å se den utsikten. Kom igjen!
Snu tankesettet
Jeg husker det så godt. Det kom som lyn fra klar himmel. «Hva holder jeg på med? Maser for å komme til toppen, nå som barna har det godt og er i sin egen verden?»
Jeg måtte smile av meg selv. Mitt høye tempo gjennom mange år i jobb, i karriere og i et hektisk byliv hadde virkelig nådd meg inn i ryggmargen. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg tatt med meg denne holdningen ut i naturen. Så absurd! Men for en gave å kunne få lov til å velge annerledes, å bli klar over at masingen min var unyttig. Aller mest for meg.
Å kunne stoppe opp og glede seg over det som er, uten å måtte noe sted, er for meg både et livslangt valg og et valg jeg kan gjøre hver dag. Ofte glemmer jeg det, og det er ok også. Vi gjør vårt beste, vi foreldre som skal strekke til på så mange plan. For jeg vet så godt, det er tiden ute, sammen, som er verdifull. Det er dette vi husker når vi spiser middag sammen senere på dagen og ler av små dyr vi fant eller husker du den skyen som så ut som en stor elefant, mamma?
Ja, jeg husker den skyen.
Her og nå
For barna har lært meg dette. Lært meg å være tilstede der jeg er og i det jeg er, til enhver tid. Ikke skulle noe sted, ikke noe høyere, noe lengre. Ikke drømme om å komme dit, til et mål lenger fremme for da, da er livet fint da. En gang der i fremtiden, på toppen. Men hva skjer etter det? Er det ikke viktigst å være ute sammen?
Livet skjer her og nå. Livet skjer med det du sanser til enhver tid. De små gledene du fyller en dag med. Takknemligheten over å holde en varm kopp med godt drikke i naturen. Sette seg ned i lyngen og høre guttene leke. Nå har de funnet en hule i et tre, mon tro det bor noen der?
Jeg kikker opp på Skrovafjellet og toppen. Vi kom ikke dit idag. Og det er også helt greit. Det er en befrielse og vite at en god tur ikke handler om å nå toppen. Først og fremst har dette også lært meg, sakte men sikkert, at dette er en fin måte å leve på ikke bare i naturen men også generelt sett. Jeg lærer stadig.
Jeg liker fremdeles å nå toppen. Men jeg trenger det ikke lenger på samme måte. Og det kan jeg dessuten gjøre når det bare er meg på tur.
Så har jeg også oppdaget dette. At når det bare er meg på tur, og min ellers autopilot vil ha meg til toppen, så kan jeg ta meg i å sitte litt ekstra lenge i lyngen, eller bare lene seg tilbake og se på skyene. Trenger jeg virkelig å gå til toppen idag? Hva trenger jeg akkkurat idag? Kanskje det er å sitte her i lyngen? Legge merke til fuglelyder eller høre havbruset som høres så godt her i Lofoten nesten overalt hvor man går.
Det føles som en befrielse at det å nå toppen ikke lenger er beviset på en god tur for oss. At det å være ute, sammen, alltid er det viktigste.
Elin