Hardangervidda på langs – en løpetur. (Ustaoset - Rauhelleren - Kalhovd - Rjukan)

Etter flere vandringer på kryss og tvers av Hardangervidda de siste årene – til alle årstider – så har én tanke gjentatte ganger slått meg: Her hadde det egentlig vært ganske digg å løpe.

Så tenkt, så gjort.

En kamerat likte ideen. «Vidda på langs? – det høres passe barskt ut.»

Jeg fortsetter. «Man løper i overkant av ti mil over et nasjonalromantisk fjellplatå, på toppen mellom Vestlandet og Østlandet. Underveis tar vi inn på DNT sine hytt…».

«Ja ja, jeg er med, jeg er med. Når løper vi?», skyter Hakija inn, før jeg i det hele tatt får fullført promoteringen. Vi er begge lærere, og blir enige om å ta turen i starten på en lang sommerferie (les: avspasering) – det vil si mot slutten av juni.

Dag 1. Ustaoset – Tuva – Heinseter – Rauhelleren (Cirka 5 timer. 37km. Totalt 856 høydemeter stigning)

Den 25.juni tar vi morgentoget fra Oslo S, og stiger av drøye fire timer senere. Og for en timing! Vidda har antakelig ikke sett nedbør siden starten av mai og alle områder merket som myrområder, er – med få unntak – like inntørka som potteplanta du glemte å vanne før du dro på ferie.

Utgangspunktet er Ustaoset – et stopp på Bergensbanen, mellom Geilo og Finse. Inne på venteværelset ved perrongen gjør vi de siste justeringene på de møysommelig pakka 15liters-sekkene våre, sjekker kartet igjen, og starter i lett jogg i samme retning vi kom ifra. Med Skarveheimen i ryggen og sola i fjeset finner vi omsider stien opp mot Ustetind, etter å først forvilla oss et stykke langs togsporet. «Ok, neste gang finner vi ut hvor stien går, før vi faktisk begynner å løpe», sier jeg, belærende og fjellvant. Hakija later som om han ikke hørte og løper ufortrødent videre.

Etter et par tekniske stopp innledningsvis, er vi omsider på vei opp mot Ustetinden, på vei til Tuva. «Du sa at dette skulle være et platå. Dette er ikke et platå, det er en bakke! Ganske lang en også!», utbryter Hakija, som nå frykter at han i oppkjøringen burde prioritert bakkedrag, fremfor flate 4x4 på tredemølla. Som et kompromiss løper vi ikke over toppen, men følger den korteste ruta i retning Tuva. Snart blir oppover til nedover og første del av dagens etappe til Rauhelleren blir unnagjort på en liten time. På Tuva deler vi en kanelbolle og slår av en prat med vertskapet som gjør siste forberedelser før sommerens storinnrykk på vidda. Foreløpig alt vel.

Neste del av etappen går over 11-12km til Heinseter – enda en DNT-hytte, idyllisk lokalisert ved Heinelva. Hytta åpner 1.juli, så vi tar den tekniske pausen på tunet. Hakija tar av seg skoa og fastslår at hans Salming Exoskeleton, som funka perfekt i Nordmarka, nå føles langt mindre robuste. Vi får lagt inn hardere såler for å beskytte føttene mot de steinete stiene, og krysser fingra for at føttene er klare for turen videre – samt at underlaget blir bedre.

Fortsatt med sola i fjeset løper vi håpefullt videre sørover. Solkrem er et av punktene på lista vår som vi valgte å stryke pga. liten plass i løpesekkene. Tabbe. Men ifølge kartet og tidligere beregninger, så har vi en liten drøy mil igjen til Rauhelleren. Kartet er i målestokk 1:100.000. Ny tabbe. Uvitende om våre tabber så ser vi på hverandre og nikker oppmuntrende idet Heinseter tilbakelegges. Dette går bra!

Den drøye milen viser seg å være nærmere to, og den siste strekningen opp langs elva mot Langesjøen føles som en liten evighet. Når vi omsider ser sjøen og får stadfesta at det er Langesjønuten som reiser seg et par hundre meter over hodene våre, så innser vi at hytta bare er «rett rundt hjørnet». Hadde beina kunne prate så ville de grått av lykke og befrielse da vi et par kilometer senere ser Rauhelleren foran oss, som en trygg havn i et nasjonalromantisk, men ganske løpeteknisk krevende viddehav.

Vel fremme forteller mobiltelefonene at vi ikke har dekning, men at vi i det minste har unnagjort 37km og 856 høydemeter på 5 timer og 0 minutter. Heller ikke Rauhelleren har åpna for sesongen, så vi tar oss inn på den selvbetjente sikringshytta med 15 sengeplasser. Den deler vi med to kamerater fra Bergen og deres to huskyer. Hyggelige som de er så tar de oppvasken etter oss, fordi vi «tross alt har løpt grævla langt og må være passelig trøtte». De setter også igjen et glass med pulverkaffe, tilbyr opplading av mobiltelefon (sikringshytta har strøm, men ikke noe uttak) – i tillegg til en liten tube med solkrem – selv om det skal vise seg å allerede være for sent for den ene av oss, som med sin høye panne har vært lavpannet nok til å ikke beskytte fjeset sitt mot høyfjellssola fra dag én.

Folk flest er riktignok hyggelige, men folk på fjellet er om mulig enda hyggeligere – det er nok en gang empirisk bevist.

Og hva pannen angår: tre dager senere prellet «hele» panna av, som sprøstekt skinn på en nygrilla kylling. Man tuller ikke med sola på høyfjellet.

Dag 2. Rauhelleren – Mårbu - Kalhovd (Cirka sju timer. 32km. Totalt 427 høydemeter stigning)

Etter en liten frokost og to kopper kaffe går turen videre, fortsatt sørover, men nå med en tydelig dragning mot øst. Etter å ha valgt det som er den prikkede løypa i ut.no-kartet, så løper vi over et nærmest tørrlagt myrområde mellom Reinavasshovda og Tjuvhyttnutan. Her hadde vi plumpa bra uti gjørma under mer sedvanlige klimatiske forhold. Midt ute på myra våkner mobiltelefonen til liv og jeg innser at jeg burde informert de nærmeste om at man fort kan bli utilgjengelig for omverdenen når man tar seg innover på vidda. Kanskje satellittelefon skal settes øverst på ønskelista til jul.

Idet vi er om lag halvveis i til Mårbu, og passerer mellom Festningsnutan og like under toppen av Krossvasshovda, så går det plutselig opp for oss – viddegudene har hørt våre bønner. Sammen med værgudene har de virkelig lagt seg i selen for å legge alt til rette for en fantastisk dag. Stiene er skreddersydde for å våre delikate fotsåler og det føles som at sola skinner om mulig enda sterkere i panna enn dagen før – til tross for et etterlengtet lag med solfaktor 20.

Veien til Mårbu er brolagt med grus, tettpakka jord, tørr lyng og mose, og noen sporadiske innslag av stein som påminnelser om den litt mer kronglete stien fra dagen før. Vi ser på hverandre og det er tydelig at vi ikke trenger noen oppmuntrende ord eller ytterligere mimikk for å holde moralen oppe – det sørger kulissene for helt på egenhånd. Hakija føler likevel behovet for å påpeke det åpenbare: «Herregud, for noen omgivelser! Erre mulig å være så gørfint? Her skal jeg tilbake – med dama!». Jeg prøver å skjule den lille følelsen av kameratslig svik og sjalusi, og skyter inn at jeg er enig at det er utrolig fint her, mens fornuften gradvis siger inn og jeg innser Hardangervidda selvsagt er et perfekt område for kjærestepar – så vel som for kompiser på selvrealiseringstur.

Turen ned langs Kosadalsnutan er et utrolig flott skue, med fine innsjøer nedenfor, og i horisonten; et betraktelig større vann som man iblant skimter mellom toppene – Mår. Jeg har tidligere nevnt at det er et mulig alternativ å ta båten fra Mårbu til Synken, som ligger innerst i vatnet – i retning Kalhovd i øst. Under planleggingen av turen så har dette alternativet blitt nådeløst avfeid, da det totalt bryter med det barske «menn mot/med natur»-konseptet. Nedover Kosadalen bringer jeg det likevel igjen på banen, dårlig kamuflert som en spøk. «Hehe, hadde vi vært skikkelig feige nå, så hadde vi vurdert den båten likevel, kanskje. 1,5 mil spart. Fem mil i ett jafs kan jo gjøre morgendagen til et helvete, men vi er kanskje ikke feige?», roper jeg. Hakija, som har fått fart på beina ned dalen, responderer med å strekke ut sin venstre arm ut, etterfulgt av å strekke opp tommelen. Det lukter feighet og båthaik.

Framme på DNT-hytta går jeg rett inn i resepsjonen, bestiller to øl, og spør når båten går. «Øl har vi, men båten begynner ikke å gå før i morra, da vi offisielt åpner for sesongen», er den delvis nedslående responsen jeg får. På benken utenfor sitter en sliten mann og pleier sine sår. Han blir servert den dårlige nyheten, og skyller den ned med en stor slurk. «Ja ja, vi får ta oss et kjapt bad da, for å kvikne til, og så løpe de siste drøye to milene». To slurker senere kommer mannen fra resepsjonen ut. «Hvis dere vil inn til Synken, så kan jeg kjøre dere inn. Vi må legge ut innen et kvarter da – jeg har en middag å lage til gjestene her snart».

Som i dag, som i går: Folk på fjellet er usedvanlig hyggelige og behjelpelige.

En halvtime senere stiger vi i land ved Synken og de neste 6-7km skal bli en sjarmøretappe langs Kalhovdfjorden. Vi løper i stedet først én km i feil retning, før vi omsider innser at noe er galt. Lett hoderystende tar vi en 180 grader og løper den siste lille timen inn til DNT-hytta på Kalhovd. Klokka 17 er vi framme og legger oss på balkongen og sovner til fotball-VM på radioen. Vi våkner i tid til en kjapp dusj, før den sagnomsuste treretteren til DNT blir servert: Løksuppe, nytrukken ørret og rabarbrakake er dagens meny. Livet er bra. Vi skryter av oss selv til de andre gjestene, som blir mektig imponerte over maratonprosjektet vårt.

«Du ,vi sier ikke til noen at vi tok den båten, sant?», hvisker jeg til Hakija, lent over bordet. «Nei, nei – det sier vi ikke til noen – noen gang».

Dag 3. Kalhovd – Rjukan (Cirka 3,5 timer. 31km. Totalt 392 høydemeter stigning)

Etter en svær frokost sjekker vi ut av rommet og tar på oss skoa, klare for siste etappe. Vi har valget mellom sykkelstien eller turstien. Vi går for førstnevnte. Bra valg.

Turen går sørover, på en bred, fin grusvei langs Kilsfjorden og Gøystavatnet og den første mila slukes som drops. Været er igjen helt perfekt. Som kokken sa dagen før, da han presenterte menyen: «I alle mine år her oppe har jeg aldri vært opplevd et så varmt og stabilt vær». Når man i tillegg skimter den monumentale Gaustatoppen i det fjerne, så er det nesten unødvendig å nevne at kulissene igjen er et fantastisk skue.

Ved demningen mellom Gøystavatnet og Øvre Grottetjern tar vi dagens første og eneste tekniske pause, i bunn av turens siste lange stigning – en bakke som virker å være skapt for bakkedrag. Vi føler oss derimot ikke skapt for det samme og velger i stedet et fornuftig langkjøringstempo. Da vi omsider er oppe på høydedraget så er Gaustatoppen betraktelig nærmere, og naturen forteller oss at vi er på vei ut av vidda, og inn i et landskap bestående av snaufjell, dype daler og skogkledde åser.

Den siste halve mila føles mer som en hel, til tross for at vi ikke har lenger distanse enn Sognsvann-Ullevålseter igjen av avslutningsetappen, og med mørbankede lår og ømme fotsåler blir den siste kilometeren ned til Krossobanen en prøvelse. Bakken ned til taubanen er så bratt at lårene skriker om nåde for hvert steg de blir utsatt for. Vi biter likevel i oss smerten og gamper videre, i viten om at alle macho menn vet at smerte ikke er annet enn svakhet som forlater kroppen. (Med mindre man har mulighet til å ta en båt da. ‘Kremt’. Da tar man båt.)

Turen ned med Krossobanen går på et lite øyeblikk, så er vi framme! Nesten. Først etter en kilometer lang spasertur langs elva så ankommer vi endelig i downtown Rjukan – akkurat i tid til en hamburgertallerken i sola før bussen frakter oss ut av eventyret.

«Neste år løper vi vidda på tvers heller, Hakija. Det er mer kupert. Ka du si?».

«Jeg sier at vi tar den praten neste år».

Pakkeliste: Ekstra sokker, ulvangsokker, superundertøy, ekstra t-skjorte/singlet, pustende/vanntett bukse/jakke, langermet trøye, lakenpose, kart og kompass, gnagsårplaster, vaselin, sportsteip, 9 energibarer, tannbørste, tannkrem og mobillader. (Pakket i 15-liters løpesekk.)