Sandefjord-Bergen på sykkel (og båt)

(Kartet inntegnet stemmer ikke. Det gikk ikke an å laste inn ruten på UT.no's kart)

Sandefjord-Bergen dag 1

Sandefjord-Nore (veldig langt)

(NB! Noen av formuleringene kan virke noe på kanten, men jeg nærer stor respekt for de aller fleste, og sarkasme og ironi er min form for humor)

Vel. Ebba vekket meg litt over seks og lurte på om jeg ikke skulle dra snart. Tror virkelig Ebba var minst like spent som meg, eller så var hun bare ivrig etter å få meldinger underveis. Kanskje hun egentlig bare ville ha meg ut av huset, slik at hun kan sove på min del av sengen? Mange muligheter.

Vel, jeg fikk slengt i meg litt mat, og var så og si klar for å dra, da magen sa at den trengte en tømming. De som kjenner meg vet at dette fort kan ta litt tid, så jeg ble litt nervøs. Men til alt hell, klarte jeg å få ut det som måtte ut, og eventuelle rester fikk bare vente til senere.

Så, noen klemmer fra Ebba, og en noe trøtt Camilla, så bar det ut dørene.

Innover mot Meløstranda og sykkelvei 5 Numedalsruta, kjente jeg litt på ben og kropp. Der er nemlig et par bratte bakker, særlig den opp til Reppesgård, og jeg følte meg lettere bekymret for målsetningen min om å nå Nore. Pusten gikk tungt, bena var ikke veldig glade i meg. Hvordan skal nå dette gå i vel 165 km?

Planen var altså i utgangspunktet å sykle oppmerket sykkelvei 5, og første merking var ved Meløstranda. Dette var tilnærmelsesvis siste gang jeg gadd å bry meg voldsomt om sykkelvei 5. Hvilket jeg nu skal forklare hvorfor.

Sist langtur, da jeg og min datter på vei mot Sørlandet prøvde å følge oppmerket sykkelvei, så fant jeg ut at merkingen var tidvis tilfeldig, elendig, fraværende og en skikkelig. Likeså da jeg på en treningsrunde skulle følge sykkelvei 1 fra Larvik mot Sandefjord......... Det er visst logisk at sykkelveien til Sandejford fra Larvik bør gå gjennom Kaupang, og senere via Marum, fremfor å følge f.eks. raskeste vei, eller i det minste en vei som brukes av mer enn tre fastboende, en hest og en jævla ku! Liten overdrivelse der, med kua. Og det er nok mer enn en hest, og antakelig flere enn tre fastboende på Marum, men jeg så vel bare to av de, og de kjente jeg fra før. NOK om det.

En melding til vegvesenet, som står for skilting og den slags, fikk til svar at "Å skilte raskeste vei fra A til B på sykkel er ikke aktuelt, da man tar sikte på å skilte for lokal sykkelturisme." Eller noe lignende.

Det vil altså si at skal du sykle fra A til B, eller la oss si Sandefjord til Geilo, så må du belage deg på å sykle rundt 5 mil ekstra (jeg tror ikke jeg overdriver) fordi sykkelturismen langs Numedalslågen skal få med seg alle steder man ikke vet finnes, og i hvert fall ikke der campingplassene ligger!!!

Så ved Kvelde sto valget mellom å sykle blant bygdetullingene i Hvarnes, eller ta sjansen på hjernedøde bilister langs riksvei 40. Det er jo litt som å velge mellom lungebetennelse og urinveisinfeksjon, men jeg valgt da altså korteste vei fra A til B (Fokk ju, vegvesenet!)

Hadde virkelig gledet meg til en kopp kaffe ved bensintasjonen på Kvelde, men den hadde ikke åpnet. Dvs den skulle ha åpnet klokken 08:00, men det hadde den ikke, så det ble ingen kaffe. Så da bar det innover landet, uten kaffe, i strålende vær, rundt 15-20 kg i bagasje, pluss mat og den slags, med ordene til noen syklende kamerater i hodet: Over fjellet på DEN sykkelen?

Jepp, den sykkelen. Kjøpt på tilbud hos Sykkelglede og modifisert med deler fra bl.a. biltema. Den sykkelen! Ha!

Det er forresten ingen bensinstasjoner før Buskerud. Kunne ha kjøpt en kaffe på Høyt og Lavt, men jeg syntes det ble litt vel mye omvei. Så ved Høyt og Lavt-parken stoppet jeg kun langs veien. Kunne jo sikkert tatt meg en klatrerunde, men sist gang jeg klatret i lekestativ, så ble jeg sykemeldt med strekk i ryggen.

Første matpause altså. Provianten var sandvichknekkebrød, som jeg ikke likte og peanøttrosinpapayablanding som jeg trodde jeg ikke likte, men som jeg likte veldig godt. Og vann. Ingen kaffe.

Jeg kunne ikke klage på været akkurat. Vel, jeg kunne jo klaget på at det var varmt, men det gjorde jeg ikke.

Jeg syklet forbi nedlagte bensinstasjoner, og bensinstasjoner som tilsynelatende ikke var der likevel; så med glede et skilt til en Statoilstasjon, men jeg gadd ikke å lete etter den når jeg ikke kunne se den fra veien. Ødemarken starter ved Kvelde.

Og så slutter den brått ved Buskerud fylke-rettere sagt Hvittingfoss i Kongsberg kommune; en åpen kafe, rett ovenfor en åpen bensisntasjon, med ikke bare kaffe, men softis også!

Herfra var det grei skuring frem til Kongsberg. Hadde tenkt å få tatt noen bilder i Kongsberg, men fordi jeg her valgte å lete etter sykkelveien igjen og var begynt å bli noe sulten på kjøttmat, så ble jeg raskt så forbannet at jeg dømte Kongsberg til helvete og ønsket å skilte sykkelveien rett opp i alle samferdselsminsteres brunskimrende rumper, og kjøre nærmeste reflekspinne opp så langt at de lyser opp når de skriker mot møtende biler.

Men! Jeg kom meg gjennom Kongsberg, med litt googling, relativt mye banning og nokså grei retningssans.

Rett utenfor Kongsberg sentrum fant jeg en hamburgersjappe ved en automatstasjon og fikk ordnet meg kjøtt. Innehaveren var en skallet kar med langt skjegg fra det jeg fordomsfullt antok var midtøsten. Veldig hyggelig fyr, som ikke bare hadde aircondition på kaldt, men også spanderte kaffe og strøm til telefonen. Gratis kaffe betyr stjerne i min bok.

Burgeren var vel fortært og jeg gikk ut til Eddie. Det skal sies med en gang at Eddie fikk lite oppmerksomhet av meg på denne turen, men derimot alle andre smilte til ham. En bil med to søte damer stoppet ved siden av sykkelen, og jeg hørte "Ikke bare ........, men han har Spider-Man bakpå." Damen i passasjersetet smilte strålende fornøyd, og lurte på hvor jeg skulle. Fortalte hvor jeg var på vei, og at jeg håpet å nå Nore, hvilket hun trodde jeg kom til å gjøre, men at Veggelibakkene var dryge, hvorpå hun smilte ondskapsfullt. "Faen!" tenkte jeg, men smilte pent tilbake. Dernest tok den pene, hyggelige damen og hilste på Eddie, og danderte ham slik at han kunne forsikre meg om at bilistene bak meg kom til å behandle meg pent.

Søte, hyggelige damer er ikke hva de en gang var nei.

Ut fra hamburgerstedet med de hyggelige menneskene satte jeg fart mot de dryge bakker i Veggeli; jeg hadde virkelig marerittaktige forestillinger om disse bakkene. "Nå begynner det! Reppesgårdbakken x 100..." og bena de skalv.

Da jeg satte meg på sykkelen fant jeg ut at jeg hadde mistet en skrue. Jeg syklet tilbake til sjappa, men fant ingen skrue, selv med hjelp av den hyggelige innehaveren, og lett latter av den hyggelige damen. Skruen var til den dingsen under skoen som fester seg til den dingsen på pedalen, som gjør det slik at når jeg sykler så får jeg drag på kjedet hele veien rundt i tråkket. Ja! Vel, jeg hadde med verktøy, så jeg strammet den gjenværende skruen til, sjekket at de var på plass på den andre skoen; løse der også, så de ble reddet. Dingsene fungerte altså slik de skulle.

Så var det mot Nore da.

Et av mine favorittsteder på jord har altså en Statoilstasjon - og jeg har Statoilkopp! Jippi.

Det de ikke hadde var skruer til skoen. Jeg gikk ut og spurte en dame som nærmet seg om hun visste om en byggehandlerbutikk. Hun svarte på klingende sørlandsk at hun ikke bodde her, så det visste hun ikke. Siden det var på sørlandsk, så ble jeg bare glad, og gikk inn på stasjonen igjen for å spørre noen der. En kunde på stasjonen kunne fortelle meg, der jeg stod i sykkelshorts og med hjelm på huet det var en byggehandler på Flesberg, bare en kort tid unna med bil. Men den var nok allerede stengt. Han var dog en hyggelig smilende kar, så det gjorde ingenting. Damen i kassa sa at skulle jeg få problemer, så var det bare å banke på hos nærmeste hus. Folk var hyggelige her oppe. Synd de ikke snakker sørlandsk.

Ved Flesberg, lenge etter byggehandlerens stengetid hvor jeg spiste litt polarbrød med skinkeost, møtte jeg på et Fransk par, med noen kule sykler - med plass for passasjer foran styret. Frankerne hadde barn, så derfor hadde de slike sykler. Eddie var jo en isbryter igjen, og damen spurte på frankerengelsk: "Are you Spider-Man?" Jeg svarte: "I wish; it would have made this a lot easier..." (jeg refererte til syklingen da, hun skjønte det, og oversatte det til frankermannen sin).

Jeg spurte (på norskengelsken min) hvor de var på vei, og de svarte "Jeg lo", hvilket jeg forhåpentligvis korrekt tolket til Geilo. Jeg ble ivrig: frankere lager god mat, de har vin og de syklet jo, men de syklet altså sykkelvei 5. Jeg foreslo riksvei 40, men hun var usikker. Lurte litt på hvor langt jeg skulle. Jeg sa som så var, Nore, men at jeg var litt usikker, og regnet med at jeg kunne ta inn på en campingplass før, om det gikk skeis. Frankeren lurte på om det var noen campingplasser her, hvilket det jo er, men ikke langs sykkelvei 5...

Jeg skjønte jeg ikke fikk selskap videre, så jeg tråkket i vei.

Nå hadde trykksensorene i rumpen min begynt å protestere merkbart på all denne sittingen. Og jeg forklarte de at dette må de bare tåle, for det er helsikkes lang vei igjen, og skal de skrike slik, så kommer vi aldri frem!

Etterhvert hadde jeg begynt å prate litt med meg selv, blandt annet til de ulike kroppsdelene mine, og kroppsfunksjonene. Jeg er egentlig ganske hyggelig å prate med fant jeg ut, så jeg vurderer å fortsette med det, da jeg har noen virkelig vittige kommentarer.

Ferden fortsatte oppover og innover dette vakre landet. Dalen videt seg ut, trengte seg sammen, og det slo meg virkelig at vi har et vakkert land. I overkant mye bakker, men vakkert. Så, ved Rollag tror jeg, så jeg det første glimtet av snaufjell.

Jeg kjente at det kriblet litt stolt i kroppen; jeg var virkelig på vei til å gjøre dette. På DEN sykkelen!

På vei mot Veggeli, så slo det meg noe: Langs med veien går det jernbanespor, som ikke er i bruk. Dette sporet har jevne hellinger, få krappe svinger og er minimalt trafikkert av annet en orm og elg. Hvorfor kan man ikke ta disse nedlagte sporgangene og fylle de opp med grus, eller asfalt, eller sunn fornuft; noe, og lage sykkestier av de? Da slipper man å sykle om steder som Kaupang (som forøvrig ikke er en fæl plass, bare litt uttafor) og man holder syklistene vekk fra trafikken.

Uansett. Veggeli var ikke vanskelig å nå, så jeg skjønte ikke helt hva den hyggelige damen i Kongsberg snakket om, før etterpå da jeg møtte på noen morsomme bakker, i trange daler med deler av veien gruslagt pga veiarbeide.

Jeg hadde nå syklet på sykkelstien langs veien, og tenkte jeg skuklle fortsette med det; inntil jeg rett etter Veggli, på nordsiden, så "Sykkelvei 5 -Kongsberg".... Jeg bannet over denne idiotien nok en gang, snudde og kom meg opp til bilene, og forlot Veggli.

Klokken var vel rundt 21:15 da jeg rullet ned på dette stedet Norefjord Camping. Det hadde vært en lang dag, og rumpa var øm. Men jeg hadde klart dag 1, etter planen, helt uten de store hendelsene.

Lykken er tak, mat, en seng og muligheten til å ligge på magen.

Dag 1 var endelig over. Jeg hadde klart det, på den sykkelen, ca 165 km, og det lengste jeg hadde syklet før var rundt 80 km. Jeg var rimelig stolt der jeg fortvilet prøvde å sove på Norefjord Camping langt inne i gokk, vel vitende om at det nå ville bli tungt fremover.

Sandefjord-Bergen dag 2

Våknet på Nore etter en natt med noe søvnvansker. Kroppen var noe full av adrenalin, tipper jeg, og hjernen summet av inntrykk, og ikke minst en god porsjon stolthet; jeg innrømmer det. Jeg var rimelig høy på meg selv da jeg i går kveld subbet rundt blant campinggjestene i kilt. Søvnen ble deretter, samt væskeinntaket mitt tok litt av, så min middelaldrende kropp måtte kvitte seg med litt væskeoverskudd i overkant mange ganger.

Vel. Klokken var blitt fem, eller der omkring, og jeg begynte umiddelbart å samle sammen bagasje, og innta frokosten. Polarbrødene, som på Flesberg og i går kveld smakte fortreffelig med skinkeost, vokste sakte i munnen på meg, og jeg gikk over til de sanswichknekkebrødene og saltkjeks; var ikke all verden de heller. Nøtteblandingen derimot, fungerte som gull: Takk til mammaen til Marie, som kom med det forslaget. Gull!-sier jeg. GULL!

Med kjeften full av nøtter, og et ego fullt av pågangsmot, ble sykkelen pakket.

Jeg er i ettertid rimelig sikker på at jeg glemte igjen et håndkle og en løpeshorts, men det fant jeg ikke ut før jeg senere på dagen skulle ta meg en dusj...

Ut på veien bar det, klokken var seks om morgenen, det var behagelig kjølig og helt stille. Litt fuglesang, og små plask fra vannet. Fin stemning. Jeg skulle ønske at jeg i hvert fall hadde tatt med meg pulverkaffe!!! Er det mulig, liksom?

Morna campinghytta

Rett ovenfor campingplassen kom jeg til noe som har skapt litt bryderi for meg når jeg skulle lage til ruta på googlemaps:

TUNNEL!!!!

Denne skumle tunnelen på tusenvis av cm, skulle da altså sende meg til venstre her og opp langs dalsiden: 14 km til Rødberg, om jeg tok sjansen på tunnelen, eller 31 km opp langs dalsiden....

Jeg tok sjansen på tunnelen og siden jeg ennå kan skrive, så overlevde jeg tilsynelatende uten varige men.

Så bar det da videre oppover mot fjellene. Nokså begivenhetsløst et godt stykke. Bratt opp til Rødberg og forbi, alt som kunne selge kaffe var stengt som vanlig på denne turen. Målet var Geilo, kanskje Haugastøl.

Så. Jeg pustet og peste meg opp forbi Rødberg og endte så til slutt opp i fjellheimen. Dette var jo ikke all verden tenkte jeg. Bena kjentes gode, rumpa var ikke overbegeistret og jeg prompet med mye lyd. Ofte. Alt kjentes godt og trygt. Naturen var et skue, temperaturen var fortsatt behagelig, og alt jeg manglet var som vanlig kaffe. Men akkurat nå, så var det greit. Jeg passerer vel en og annen landhandler, bensinstasjon eller lignende etterhvert, tenkte jeg freidig.

Merkelig nok, så åpnet ingen butikker før en time etter at jeg passerte de, og bensinstasjoner...mulig det ikke er det største behovet for slikt her oppe.

Når klokka Nærmet seg åtte var jeg blitt sulten. Stoppet ved et vandrerhjem, kaféen var ikke åpnet ennå-selvsagt- men jeg fikk slappet av med de fortsatt like smakløse polarbrødene, og jeg observerte med en viss kjølig distanse at skinkeosten snart var tom. Nøtteblandingen derimot sviktet ikke; selv om jeg skulle ønske mer rosiner og mer papaya, for nøttene ble en smule tørre etterhvert.

Så tråkket jeg glad og fornøyd videre. En time gikk, og det begynte å gå oppover igjen, ganske mye oppover faktisk. Men det var ikke mer enn hva jeg kunne takle. Så: kvart over ni, eller deromkring - Skiltet ved kjettingplassen viste tre runder med 7-9% stigning de neste fire milene. Riktignok med tilhørende nedoverbakker.

40 km tar man på en halvannen time i siviliserte strøk, dog uten bagasje. Her oppe...? Litt lengre.

Jeg synes jo skiltet var morsomt da. Og varselskiltet som sa 7% stigning 0-7 km. "Ja nå får jeg prøvd meg" sa eventyret... Som det store skiltet sa: 7-9% stigning, i altså syv kilometer. Hvor hardt kunne det være? 7 kilometer er knappe 2 km lengre enn på til jobb som jeg sykler på et kvarter.

Vel. Jeg kan fortelle at 7-9% stigning på sykkel med allerede oppgitt mengder bagasje, 165 km i bena fra gårsdagen, samt de allerede brukte 2-3 mil opp hit, det var tungt. 400 meter opp i helvetet tenkte jeg med meg selv "SNU!" Jeg pustet, jeg sto, jeg satt, jeg stønnet og solen var endelig begynt å varme skikkelig! Man kunne nesten høre at det dryppet på asfalten, hadde det ikke vært for forknytte banneord, høylydt stønning og knirkelyder fra alt for mye forbannet bagasje!!!!!

Men pent er det jo da.

Hadde jeg hatt æksjnkæmmet mitt ennå, så kunne jeg også kanskje få tatt bildet av lemen. Det fløy nemlig lemen på kryss og tvers av veien, og når jeg passerte de, hørte jeg en slags fresende lyd, som sikkert i lemenstørrelse er skremmende. Etter de 116 første gangene var dette nå begynt å bli for jævlig irrterende, og der jeg slet meg oppover, bokstavelig talt meter for meter, så fantaserte jeg om grillspyd og ondskapsfull latter. Lemen my ass!

Vel. Bakken den varte og rakk, 7 km virket mye lengre her enn hjemme. Vannet forsvant, så jeg måtte fylle opp fra de mange bekkene som kom sigende. Jeg prøvde å trille sykkelen litt, men sykkelsko er ikke behagelig å gå i, og sykkelen er da fanden meg like tung uansett. Til slutt fikk jeg dratt ut joggeskoene, i håp om at dette byttet var lurt. Vel, det ble mer behagelig å gå, men fant raskt ut at det var lite hensiktsmessig. Tungt var det på bena uansett, og nå slet jeg bare på armene i tillegg.

Så. Etter det som virket som 20 mil, så kom jeg frem til følgende rytme, for oss som ikke deltar i sykkelritt og har lårmuskler som Johan Olav Koss i glansdagene: 4-600 meter tråkk. Pause med vann og nøtter. 4-600 meter med tråkk. Pause.

En kan trygt si at det ikke gikk så fryktelig fort, men oppover gikk det. Og så!

Klokken 11 nærmer jeg meg toppen med hotell, og KAFFE!

Bare det at Vasstulan ikke åpner før 12...

Jeg skal innrømme at jeg ble mer enn litt skuffet, og det slo meg en annen ting. Jeg var egentlig ikke belemret med så altfor mye trafikk. Fellesferien var i gang, det var helg, det er mer hytter enn lemen her oppe; hvor var folket? Og så fant jeg ut av det. Fordi kaféene aldri er åpne, så har jo ikke folk noen grunn til å dra på fjellet. Løsningen er selvsagt Å ÅPNE TIDLIGERE FOR HELVETE!!!!!

Ikke noe å gjøre med den slags. Jeg tråkket med furten mine videre og kom til slutt opp.

Den aller verste stigningen var tatt. Selv om det herværende høyfjellshotellet selvsagt var stengt det også, så egentlig nedlagt ut, så var jeg glad der jeg skviset ut den siste skinkeosten på de fortsatt usmakelige polarbrødene, tygde litt nøtteblanding og satt meg ned på en værslitt benk i le av et sliten gammelt stengt hotell.

Så var det jo bare å tråkke videre. Om ikke lenge, så begynte jeg å hallusinere... hva skuet mine lett synshemmede øyne? Torsettlia?

Jaggu... Ikke bare var det kafé der, men den var åpen! Så en kaffe, okay, to, et karbonadesmørbrød og ervervelse av dundersalt, godt og blandet og en tyrkisk pepper på pinne, så skal jeg love dere at humøret var strålende igjen. Med fornyet energi tråkket jeg relativt spenstig videre på min stolte tohjuling.

Nedover er 7% helning veldig greit å forholde seg til. Veldig greit. Det eneste var en viss tanke som kom over meg. For de som kjenner meg litt, så er jeg flink til å evne å positivt tenke ut alle mulige scenarioer for verst mulig utkomme; og der jeg trillet bak bilene, som nå var i økende antall, så kom jeg på at bremsene mine er ikke skiftet siden jeg kjøpte sykkelen. Og jeg har tross alt syklet noe. En annen sak jeg fant ut av, var at om jeg sykler like fort som bilene nedover her, og jeg skulle finne på å miste kontrollen over styret, så dør jeg -minst! Joda, så der satt jeg lettere anspent med hendene på bremsene og håpet.

To stigninger til av samme helning, men langt kortere. Nummer to var "bare" 4 km og nummer to var 2. Skal ikke påstå at det gikk lett, men jeg kom over.

Så nær klokken 15:00 så jeg Geilo.

Herfra gikk ting nokså fort. Jeg var skrubbsulten, og målet var egentlig nådd; jeg kunne da altså klare å nå Haugastøl.

Så nede i Geilo stoppet jeg en lokal syklist og fikk anbefalt en resturant. Jeg spurte også litt om veien videre, om stigninger og slikt, men han trakk veldig på det: Å sykle langs med riksvei 7 var ikke det smarteste man kunne finne på. Jeg så også at trafikken her var mildt sagt tung. Uansett, mat først, tenke siden. resturanten lå like ved, og der møtte jeg på en hyggelig fyr med som var ivrig etter en prat, og han kunne godt tenke seg litt hjelp med rødvinen sin; karaffelen han hadde bestilt var noe større enn han hadde regnet med.

Jeg fikk bestilt mat, mens vi snakket. Jeg fortalte om turen, han fortalte at også han hadde begynt å sykle litt; men ikke så langt om gangen. Han var en stor mann, og tydelig glad i vin. Selv om dette var litt i overkant. Dessverre kunne jeg ikke hjelpe ham med vinen- det ville nok ikke falt heldig ut på veien videre, og også han kommenterte farene ved riksvei 7. En kompis av han hadde nesten blitt blåst av veien flere ganger, og det satte min hjerne i gang, og det er ganske mange ganger jeg klarer å forestille meg blodig, forslått og døende i grøfta, selv når jeg er sulten.

Toget! NSB! Det ble anbefalt, og jeg sjekket ruta. Klokka var da 15:25. Toget gikk 15:50

Okay...det følgende skjedde: Jeg hev i meg maten, eller det viktigeste av den: kyllingen og litt poteter. Sa hade til mannen med vinen, kastet meg på sykkelen og satte av sted mot stasjonen. Turister kastet seg til side der jeg donget med bjellen, og jeg kom meg opp på stasjonen der jeg hørte toget ble annonsert i rute.

Inn på stasjonen, mannen i luka sa at toget var fullt. Faen!

Vel, du kan jo høre med konduktøren om du kunne få sitte på likevel. Jess! Konduktører er jo nesten som bussjåfører; menn med godt humør. Ikke helt..

Jeg fikk sitte på, men denne lett eldre mannen som innehadde rollen som konduktør, var alt annet en blid, og selv om jeg var utrolig sjarmerende og takknemlig, så freste han til meg når vi kjempet sykkelen opp i toget, når han sa hvor jeg skulle gå inn, da han skulle ha betaling og da han hjalp meg ut med sykkelen, hvor jeg mistet resten av godt og blandet godteriet mitt, fordi jeg hadde glemt å lukke styrebaggen min!

Mannen på stasjonen uttrykte forøvrig da vi lempet sykkelen opp i toget: "Å, såpass!" Den veide visst litt mer enn han forestilte seg, og jeg kjente det rykket litt i egoet; 6-9% stigning i tilsammen 13 kilometer. Ha!

Riktignok etter siste stigning, men det var slik jeg følte meg ovenfor mannen på stasjonen.

Så var jeg plutselig på Haugastøl, og klokka var ikke fem en gang. Jeg kunne jo sykle minst 5 timer til; Finse? Ja!

På haugastølsenteret fikk jeg til og med kjøpt meg skrue til skoen, men valgte likevel å bruke joggeskoene. Jeg er ikke dreven nok til å trekke løs sykkelskoen raskt nok dersom sykkelen plutselig bestemmer seg for å stå stille. Og så bar det innover Rallarveien. Jeg ble anbefalt veien av onkel Geir, da jeg snakket med ham om turen min. En venninne som jeg også skulle hilse på i Bergen hadde også tråkket Rallarveien på sykkel, og var full av lovord. Jeg fant ut, da jeg snakket med Geir, at Flåm var tross alt over fjellet, og båt derfra til Bergen var en særdeles god idé.

Men altså. Rallarveien. Den kan jeg, og skal jeg skrive mye om etterhvert, for det er en opplevelse. Om man sykler eller går, så bør man, om man har litt turglede i livet, ta denne veien.

Etter parkeringsplassen på Haugastøl åpnet landskapet seg. NÅ var jeg virkelig på fjellet.

Grusveien var fin den, men det skal sies at jeg tenkte noen ganger at det nok kunne være lurt med litt mer spor i dekkene, enn mine dekk. Heldigvis hadde jeg ikke kjøpt de tynne jeg fristet etter på butikken sist jeg sjekket så det gikk. Litt vinglete, litt spinning, men det gikk fint. Selv med tung bagasje.

Så bar det innover til Finse. Solen var sakte men sikkert på hell, temperaturen var fin og jeg følte meg glad. Litt kaffetørst bare.

Nådde Finsehytta i 7-tiden tror jeg. Var etterhvert blitt nokså sliten. Det er tyngre å holde sykkelen i gang på grus og stein, noen ganger tettpakket, noen ganger løs, dekkene og bagasjen gjorde det ikke lettere.

På hytta fikk jeg plass i sovesal B, seng 24, rett under vinduet. Så deilig, tenkte jeg, litt lys, litt luft og rett ved døra, hadde til og med ekstra plass til all bagasjen. Middag klokka 21, frokost klokka 8, niste kroner 70, og dusj 4 minutter kroner 20...jeg skjønte at her tok man betalt for det meste. Må forresten huske på å melde meg inn i turistforeningen, for det blir fort dyrt dette. Forrige tur tok jeg inn på hotell ved Brokelandsheia; Jeg og June, med frokost til under tusenlappen. Men da kunne jeg dusje så lenge jeg ville også, og pizzaen fra pizzasjappa var ikke dum den. Skal innrømme at sovesal, med krav om sovepose, eller teppepose (som man kunne få leid eller kjøpt), og at frokosten ikke inkluderte niste, så ble de rundt 900 kronene jeg betalte litt sure.

Det var forresten her jeg fant ut at jeg hadde glemt håndkleet, og med tanke på hva dusjen kostet, så gadd jeg ikke å spørre om prisen på håndkle. Vasket meg ved vasken, slik at den verste lukta ble tatt, tråkket rundt i kilt før middag; da tok jeg bukse på. Var ikke så mange som snakket med meg...

Maten var grei, ble mett, og senga var myk. Greit med luft, ikke fullt så greit med med mygg. Myggnetting tenker man visst ikke på her oppe... Så nok en natt med relativt dårlig med søvn.

Men, jeg var ferdig med dag 2. Jeg hadde nådd lengre enn målet, takket være en sur konduktør og nsb. Skruen var tilbake, jeg var mett og livet var egentlig bra, selv om jeg luktet helt jævlig antakelig.

Sandefjord-Bergen dag 3

Finsehytta-Flåm, med båt til Bergen.

Dag tre begynte med at jeg slet med å få sove. Mygg og snorking, samt irritasjonen over å måtte bruke sovepose i sovesalen, gjorde at jeg sto opp i fire-tiden, la meg ned på storstua og sov der en halvannen time, etter at jeg drepte et par fluer.

La meg etterhvert opp i sengen igjen, da folket begynte å stå opp og fikk en liten time til der oppe før frokost. Fikk i meg bra med kaffe, pluss en kopp på reisen, grei frokost, en diiiihihihihiger nistepakke med bl.a. to egg, masse pålegg, ikke like mye brød og hele TO vaffelplater. Nestemann i køen så rart på meg.

Ha det bra, Finse! Vakkert ligger du til. Så dro jeg opp og rasket med meg all bagasjen, og i den prosessen vekket jeg paret som lå og dro seg. Hørte han hvisket irritert den jævla snorkefaen. All den tid han ikke henvendte seg til meg direkte, ga jeg blaffen. Så. En kopp kaffe til, få alt på sykkelen, og jeg var klar for siste etappe...håpet jeg. Ante ikke hvor tungt det skille bli, eller hvor langt det egentlig var, men resepsjonisten, den blodsugeren, som ikke helt visste hva myggnetting var, mente det skulle gå bra. Flåm, her kommer jeg!

Pakket og klar! Solen skinte, det var passe kjølig i været. Utenfor hytta spurte en kar meg på engelsk om jeg kunne ta bilde av ham og reisefølget; de var to menn og to damer på min alder. Jeg svarte på min klingende norgelsk at det kunne jeg - Digresjonstid:

Jeg stoppet flere ganger og spurte turister som drev og tok bilde av hverandre, eller bare tok bilder omkring seg, om jeg skulle ta bilde av de. De ble alle glade, ingen tok meg for en pervo og jeg fikk en god følelse. Digresjon over.

Så jeg tok bildet, og de var fornøyde, og jeg hørte de snakket norsk sammen.... Hm, tenkte jeg. Er jeg så skitten? Den samme mannen kom bort til meg og spurte, igjen på engelsk, om hvor jeg skulle hvor jeg svarte på klingende østlandsk - jeg snakker norsk, og er på vei til Flåm. Så lo vi ltt, småpjattet, og sa ha det bra, og så tråkket vi i vei, samme vei. De hadde dog ingen bagasje, så jeg regnet med de ble fort borte, men vi passerte hverandre med jevne mellomrom hele veien ned til Flåm. Hyggelige folk, selv om de ikke tok med seg noe av vekten min.

Avsted det bar. Kjente i bena at de var ikke overbegeistret, men det var ingen tunge bakker, bare noen små knauser, og humøret var stigende. Virkelig. Med et skikkelig kamera kunne jeg nok ha "skrevet" denne turen med bare bilder. Det var slående vakkert, grandiost og bare det å være der, i dette været, på denne turen...jeg blir nesten rørt her jeg skriver. Det er ikke ofte man føler seg så i live, så i ett med verden, selv om man er kun i sitt eget selskap. Har du et lite snev av turglede, så ta denne turen!

Det gikk litt opp, det gikk litt ned, mye slake nedover bakker med fint driv. Noen partier var steinete, andre var tettpakket grus og atter andre partier var med løs grus. Sistnevnte var mest skummelt, særlig i nedoverbakkene, da mine dekk er beregnet for slikt underlag, men de holdt. Jeg ramlet ikke, selv om jeg hadde et par "AAAAA!". Men det er mest fordi jeg er veldig flink å forestille meg hva som kan skje, hvordan det kan gå og verst tenkelig endelige utfall. Dette e en av grunne til at jeg har veldig lyst å holde begravelseseremonien min før jeg dør, slik at jeg kan få sagt det jeg trenger å si!

Det jeg, merkelig nok, ikke forventet å møte var snø over veien. Jeg mintes at det ble nevnt av andre, at det var noen fonner over, men det kom likevel overraskende på meg. Men jeg må si jeg ble litt glad også. Det passet så godt inn i det hele, selv om å baksere sykkelen over enkelte av disse fonnene ikke var like enkelt. Men det gikk det også; på et tidspunkt vurderte jeg å kjøre over en, men jeg slo det fra meg. Hovmod står for fall heter det, og i mitt tilfelle har slike avgjørelser mer enn en gang ført til skade.

Jeg kom også forbi et skilt oppe i fjellheimen. Vel flere skilt faktisk, men her betydde det at jeg nå var definitivt på vei nedover; jeg var faktisk kommet helt hit. Nå var det jo bare strake veien ned til havnivået nesten; man kan si at optimismen min lett kan føre til skuffelser, eventuelt kalle den for selvbedrag. Men for all del: uten denne innstillingen og uten denne evnen til å tro på at det kan gå, men ane at det kan gå lukt til helvete på alle måter, uten denne, så hadde jeg ikke lest "Rallarvegen Fagervatn. Høgste punkt 1343 m.o.h.

Nå bar det nedover mot "kysten".

Deler av veien var som sagt stenete og med løs grus. Kombinasjonen av disse var ikke det morsomste. Jeg måtte dels pga vekt og dekk gå av sykkelen og trille ned partiet ved denne stenhytta - som jeg forøvrig ikke hadde takket nei til. Kan ikke skjønne at de bygger trehytter med all denne steinen rundt? Den lå virkelig vakkert til syntes jeg. Et gammel jernbanespor gikk i tunnel rett ved, og igjen slo det meg at hvorfor ikke lage stier av disse gamle sporene. Da kunne man jo også tilby, for de som er avhengige av hjelpemidler som ikke fungerer på dette underlaget, en naturopplevelse av de sjeldne.

Det er jo egentlig en trist tanke at mange mennesker ikke kan få med seg slikt, uten hjelp fra Lars Monsen eller andre pådrivere. Slik sett er jo Rallarveien kanskje mer tilgjengelig enn man kunne tro; pågangsmot, hjelpemidler og lagarbeid kan utrette mye. Men gamle jernbanespor går likevel ikke så helvetes bratt, hverken opp eller ned! Jeg har virkelig troen på gamle jernbanespor!

Apropos pågangsmot og gale sykkelturister. Jeg møtte på en engelsktalende fyr, jeg vil gjette på østeuropeer, men jeg tar nok feil. Han var på vei oppover, og jeg lurte jo på hvor de skulle, for de var visst flere.

"Stavanger." Og de hadde syklet fra Bergen.

Ikke si jeg er gal!

Så bar det videre nedover. Snøen ble borte, og det ble stadig mer frodig og temperaturen steg. Landskapet ble brattere og tidvis villere med fossefall og bratte heng, og fortsatt like lamslående vakkert. Litt trafikkfarlig denne naturen, men det gikk bra.

Så...Myrdal. Like ved Vatnahalsen hotell, med Myrdal Fjellstove; der Flåmsbana og Bergensbanen møtes. Mange tar Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm, og toget tilbake. Å sykle fra Flåm innebærer å sykle opp, ikke bare bakkene du ser under her, men også alle bakkene opp fra Flåm, til punktet der Rallarvegen begynner, og jeg kan med hånden på hjertet si at Nore-Geilo var et lett tråkk i sammenligning. Overstadig begeistret for at jeg skulle ned og ikke opp. Selv om nedstigningen tidvis var fryktelig skummel.

For meg med høydeskrekk, så var dette i overkant spennende

Greit nok. Ned måtte jeg. Og jeg var livredd. Jeg har som nevnt høydeskrekk, og selv om jeg på min måte prøver å ikke la dette påvirke meg i hverdagen, så er jeg alt annet en glad i å se nedover mer enn 5-6 meter, særlig ikke når det er rett ned. En million meter fritt fall med en trollstigevei belagt med grus...? Det kjentes i kroppen da jeg til slutt var nede.

Da jeg kom ned i dalen, så tenkte jeg med meg selv: Dette må være verdens vakreste sykkeltur!

Slutten på Rallarveien. Velkommen "sivilisasjonen". Og så plutselig var sykkelturen på én måte over. "Slutt på Rallarvegen, se opp for møtende biltrafikk." Med tegninger av blod, gørr og storstilt frykt fra påkjørte syklister. Joda, takk skal dere ha, Flåm!

Men jeg var altså trygt nede fra himmelstigen, eller hva pokker de nå kaller det vesle monsteret av ingeniørkunst, og jeg levde. Sjarmøretappen lå foran meg.

Fjord til fjord, over fjellet. På sykkel. Følelsen var rimelig bra!

Veien ned til Flåm var like lett å sykle ned, som den sikkert er et mareritt å sykle opp. Likevel møtte jeg på flere syklister på vei oppover, og noen hadde til og med bagasje med seg. Noen smilte riktignok mer enn andre, mens jeg, jeg smilte fra øre til øre og syntes jeg hadde vært flink! Det siste strekket, fra de særdeles behagelige unnabakkene og gjennom Flåm og ned til bryggeområdet føltes nok mye lengre enn det var. Men plutselig så var jeg der. Det krydde av folk; der var båter, hus, resturanter, souvenirbutikker og saltvann. Sjøen var nådd; fjorden, kysten (mer eller mindre), flo og fjære: jeg hadde syklet over fjellet. På DEN sykkelen! På min svarte tohjuling, på billigdekk og uoriginalt styre, sykkelen som mine sykkelkompiser hadde stilt seg skeptiske til. Sandefjord-Flåm på sykkel! OK...minus to mil med tog da, men pokker heller!!!

Jeg hadde virkelig lyst til å heve armene over hodet og rope vilt og hemningsløst, men jeg er faktisk litt for sjenert til akkurat det. Så jeg bare gliste! Stort!

Sykkelturen var plutselig over. Jeg trykket vilt på telefonen, og fikk meldt fra til all de jeg er glad i og som har fulgt meg på turen. Jeg var over fjellet. Sykkelen fikk jeg lov til å parkere ombord i båten, billetten kjøpte jeg på turistkontoret, og alle jeg snakket med fikk vite om bragden min. Jeg var så høy på meg selv, og ræva mi den formelig jublet.

Jeg surret rundt i bryggeområdet en stund. Var sulten og tørst, og det var vilt varmt her nede i lavlandet. Fant meg en butikk som ikke hadde to kilometer med turister foran kassa og som solgte brus. Spratt opp matpakka fra Finsehytta (eggene hadde jeg fortært på veien ned!) og spiste meg faktisk svært godt mett på hovedsaklig pålegg og vafler.

Så var det å vente. Halvannen time før båten gikk; jeg hadde nådd målet to timer før båten dro. Jeg var så fornøyd.

Så der satt jeg da, i skyggen av båten og hørte på folket rundt meg. Amerikanere og kinesere, italienere og franskmenn; ikke så mange nordmenn, og resten av Flåm så nokså - vel - kjedelig ut. Vakkert, men turistpreget på en gjennomfartsmåte. Litt trist egentlig.

Så var det til slutt å borde skipet som skulle bringe meg til Bergen på fem timer. Mye tid ble bragt foran i baugen på hurtigbåten; jeg er ikke begeistret får båter, og mindre begeistret for offentlig transport. Altfor mange mennesker pakket sammen som buskap, og ikke alle (som meg selv) lukter blomster, eller er like morsomme å forholde seg til som meg. 5 timer ombord på en båt, hvor man i hovedsak står stille med fare for grunnstøting, eksplosjoner, drukning og et utall andre former for voldsom død. Og ikke minst 5 timer uten annet å gjøre enn å være der...!

5 timer til Bergen.

Onkel Geir møtte meg på bryggen, han prøvde å ta bilde av langveisfareren, "rallaren" eller hva du nå skulle kalle det, men med iphone er det ikke alltid at den vil gjøre som man ber den om, så ingen kaibilde dessverre. Jeg fikk servert øl (som jeg ikke liker, så Geir drakk den i stedet), og vin, som jeg drakk et halvt glass av; chilipølse og rødvin er ikke den beste kombinasjonen fant jeg ut. Grillede koteletter, pølser og salat. Og kaffe!

Dag tre var over. Reisen var gått raskere enn hva jeg hadde trodd. Håpet om tre dager var der, men jeg trodde ikke så mye på det. Rumpa var sår, kroppen var sliten, hodet summet og jeg var noe så inn i helvete stolt!