Langs innlandsisens front på Merdø

På denne turen rundt Merdø kan du oppdage hvordan den siste istid avsatte langstrakte endemorener også kjent som Raet.

Sist istid hadde sin største utbredelse over Norge for omkring 21 000 år siden. 12 000 år senere var isen så godt som borte – alt var borte utenom sporene etter den. Spesielt tydelig er de som er forbundet med den siste krampetrekningen om lag 13 000 år siden da klimaet igjen ble kaldere. Når isen vokser frem eroderer den landet under seg og løsmaterialet kan bli dyttet opp foran fronten, for så bli liggende igjen når breen smelter ned. Denne kalde krampetrekningen kalles gjerne for ’Yngre Dryas’, og resulterte i en serie med randmorene som strekker seg langs hele kysten; Raet. Merdø er en del av Raet som bukter seg over og under vann – et eldorado for å lære om spor etter istiden som en gang regjerte så suverent over Norge.

Første stopp er sandstranden vest for fergekaien. Morener består av forskjellig typer løsmateriale blandet sammen, alt fra store blokker til silt og leire. Når isen trekker seg tilbake blir avsetningene liggende igjen, eksponert for vær og vind og ikke minst havet som vasker alt det kommer i kontakt med. Det er ikke mange steiner å se på denne stranden, men følger du stien videre gjennom løvskogen til sørsiden av øyen forandrer dette seg drastisk. Her er ingen sand og finkornet materiale bevart, alt som ligger igjen er steiner som viser tegn på bølgeaktivitet over lang tid. Det er stor forskjell på innersiden av Merdø som har fått ligge i le, og yttersiden som har måtte tatt imot det verste været.

Mens du står på rullesteinstranden kan kikke mot vest på klippene på andre siden av bukten. Klippene er del av en landform kalt ’rundsva’ og kan brukes til å rekonstruere hvilken retning isen gikk. Rundsvaene er avlange og avrundet på nordsiden (støtsiden) og bratt og kantet på sørsiden (lesiden), ikke ulikt en hvalskrott skylt i land. Isen som strømmet over her hadde et stort trykk på nordsiden (les: støtside) som gjorde at den smeltet på undersiden. Dette smeltevannet presset seg frem og da det nådde le siden frøs det til is inne i sprekker i fjellet som følge av lavere trykk. Vann tar større plass når det fryser og dette fører til at steiner blir sprengt løs fra berggrunnen og blir fraktet videre med isen. Dette kalles plukking, og forklarer hvorfor klippene blir brattere og brattere etterhvert som isen jobber. De kommer i mange former og størrelser og er karakteristiske for denne delen av norskekysten.

Om du går litt videre langs rullesteinstranden og lengre opp mot hyttene, kan du se at det er flere høydenivåer på stranden. Ryggene kan du følge langs stranden og er gamle strandlinjer. De forskjellige nivåene av stranden har oppstått som følge av landheving etter at isen forsvant og det ser ut som at havet har sunket. Når all isen som tidligere lå på land smelter og renner ut i havet, vil havnivået stige. Dette har en motsettende effekt på dannelsen av strandlinjer. At vi i dag kan se de gamle strandlinjene er tegn på at landhevingen er større enn havnivåstigningen, nærmere 60-70 meter i Arendalsområdet.

Tilbake på stranden lengre øst ligger en stor blokk som skiller seg ut fra alt omkring den. Det er ingen store fjell i nærheten den kan ha ramlet ned fra, så det må være en flyttblokk transportert av isen. Geologer kan undersøke slike blokker og basert på bergarten kan de bestemme hvor den kom fra og igjen rekonstruere hvor isen må ha gått og også når det skjedde.

Svabergene øst for Støttavlbukta har tydelige tegn etter smeltevann under breen. Går du rundt her og ser renneformer inngravert i berget er det lett å tro det er dannet av bølgeaktivitet. Dette er ikke tilfellet, de er nemlig dannet av smeltevann under høyt trykk som strømmet turbulent i kanaler delvis inne i breen og delvis i berggrunnen under. De varierer i retning og størrelse, og de fleste renneformene er erodert av steiner i isen og siden bølgeaktivitet. I tillegg kan man være heldig å se sigdbrudd på disse svabergene. Dette er halvmåneformede hakk i fjellet som oppstår når store steiner under breen påfører et enormt trykk i enkelte punkt i fjellet. Sigdbrudd kan og brukes til å rekonstruere retning på breen; isen har gått inn i buen (og forlatt den som en pil skutt ut i en bestemt retning).

Turen fortsetter videre ut på Lakseberget, hvor du kan finne såkalte skuringsstriper. Dette er riss inn i berggrunnen som oppstår når steiner er fastfrosset til sålen av breen slik at den i effekt fungerer som et helt vilt kraftig sandpapir. Ved hjelp av disse stripene kan man få en indikator på retningen av breen. Det spesielle på Lakseberget er at det er to sett med striper i forskjellige retninger. Dette tyder på at vi har to generasjoner skuringsstriper, og at isen har skiftet retning. Sånt kan skje om isen går fra å være veldig tykk og ikke bry seg særlig om terrenget under, til å bli tynnere og følge topografien og strømme i dalene. På Merdø ser vi av skuringsstripene at en is har kommet ut fra land, retning Arendal) mens en har fulgt Norskerenna som er en fordypning som løper som løper langs sørlandskysten. Under sist istidsmaksimum kanaliserte denne renna en stor isstrøm som terminerte utenfor Hordaland hvor isfjell brøyt av og ble dratt med nordover av heftige havstrømmer.

Tilbake ved museet er turen ferdig, og rett ved inngangen kan du ta deg en velfortjent pause og kjenne på det glattskurte svaet dekket av mange flotte skuringsstriper som kan se ut som om de ble laget for bare noen år siden.

UiB/Turspor: Silje Smith-Johnsen