Topptur til Sissihøa, først etter gammel sætersti i Loslia videre forbi skiferbruddet i Gissingerdalen før siste etappe går til toppen av Sissihøa.

Type tur: Fot/sykkel Anbefalt turperiode: Sommer/høst Toppunkt: 1621 moh. Total stigning: 1076 hm. Primærfaktor: 167 moh. Tidsbruk (én vei): 3,5 t. Antall km (en vei): 6,9 km

Den første delen av turen er også en populær stisykkeltur og har fått navnet Gullstien. Denne ender ved 1150 moh. For fotfolket vil det være naturlig å fortsette videre til toppen av Sissihøa.

Første del av turen starter etter en gammel sætersti og er merket med blå maling oppover lia. Opp gjennom bjørkeskogen er stien tørr og fin. Man passerer Haugasætra og Stordalssætra, og deretter skoggrensa. Ved et tydelig skar som henger sammen med Falksnydda, ender Gullstien. For syklistene kan nå moroa starte med nedoverkjøringen.

Turen kan likevel fortsette oppover Gissingerdalen til steinbruddet og videre til toppen av Sissihøa for fotfolket. Gå til høyre etter sporadiske sauestier til du ankommer det gamle steinbruddet. Fortsett videre til Falksnydda og følg ryggen oppover til Sissihøa.

Varden på Sissihøa er den første varden i Norge som er fredet.

HISTORISK VARDE

På Sissihøa finner du den første varden som ble fredet i Norge. Dette skjedde i 2010 av Statens Kartverk. Toppunktet på Sissihøa ble første gang brukt under triangulering av Theodor Broch i 1835/1836. Hensikten var å forbinde Christiania (Oslo) målemessig med Trondheim. Den gamle varden fra 1935 ble restaurert og delvis ombygget i 1872 til en sylindrisk varde. Sensommeren 1955 ble varden ombygget av to studenter innleide som vardebyggere, Jørn Armand Johnsen og Tor Strømgren.

I september 2010 ble en informasjonsplate i stål satt opp på Sissihøa-varden, som den første informasjons platen blant vardene i Verneplan for kart og oppmåling.

Kilde: Statens Kartverk

GAMMEL SKIFERDRIFT

Under denne turen vil du gå forbi et gammelt steinbrudd med leirskifer. Her ble det trolig tatt ut takstein allerede tidlig på 1700-tallet og helt frem til 1954.

Gissingersteinen ble i starten brukt til taktekking og på setrene i nærheten. Rundt starten av 1800-tallet fant man metoder for å utforme skiferen før bruk. Ei stor steinsaks gjorde dette arbeidet. Fra midten av 1800-tallet ble skiferen solgt ut av Oppdal, på flere store offentlige bygg ble det brukt Gissingerstein. Først på 1900-tallet, da Ole Fjøsne Gissinger - kalt Gjessengrin, kom hjem fra Amerika, ble det oppsving i skiferdrifta. Ved steinbruddet satte Fjøsne opp husvære og hadde 2-6 arbeidere med seg. Storparten av drifta foregikk om sommeren, mens nedkjøring av steinen foregikk hele året. Enten med hest eller skikjelke.

Under Dovrebanens utbygging var aktiviteten stor i Gissingerdalen, og de fleste takene på jernbanens bygg mellom Dombås-Støren er tekket med gissingerskifer. Mange av gårdshusene i området er også tekket med skiferen. Han satte opp husvære og hadde med seg 2-6 arbeidskarer i steinfjellet. 1910-1920 under Dovrebanens bygging var det særlig stor aktivitet. De fleste taka på jernbanens bygg mellom Dombås og Støren er tekt med Gissingerstein. Mange av husa på gårdene i området er også tekt med Gissingerstein.

Under 2.verdenskrig satte tyskerne russiske krigsfanger til å bære stein på ryggen, ned den stupbratte lia. Etter krigen ble det brukt ei tysk beltevogn til å frakte ned steinen. På 1950-tallet kom andre bygningsmaterialer og takstein gikk av moten. Samtidig var det tungvint å drive skiferbrudd i den veiløse dalen. 1954 var siste året med drift i Gissingerdalen.

Kilde: drivdalen.no