Vålån

Lett fin tur til Vålån, her vil du finne en gapahuk med bålplass. Vegen dit ned er skiltet. Fra like nedenfor jernbanelinja følger du en natursti ned til Vålån. Langs stien er det informasjon om furuskog og dyreliv. På Vålån er det spor etter kullmiler og tjærebrenning.

Navnet Vålån

En vålå er en stor dunge med strangeved. Det er nok vedhaugen som ble lagt opp her i forbindelse med kølbrenninga som er opphavet til stedsnavnet Vålån. Stedet ble også brukt som opplagsplass (“velteplass”) for tømmer i gamle dager da tømmer vart fløta i elva Byna.

Kølmile

Stedet etter ei kølmile som ble brent, vises godt som en sirkel-rund låg haug. På begge sider av dalen på Nordskogen er det mange slike runde tomter etter kølmiler. Kølbrenning var stor virksomhet i området fra 1600-tallet til utpå 1800-tallet i forbindelse med kopperverkene på Røros og Kvikne. De brukte ufattelige mengder køl i kopperframstillinga. Køl vart kjørt ut med hest og slede på vinterføre.

Kølmila vart bygd på flatt underlag. Den tørre veden, gjerne to meter lange stranger av furu og bjørk, vart reist på skrå mot en stor sental stokk kalt “kongen”. I midten vart det ordna ei sjakt slik at en kunne tenne mila fra midten. Mila vart dekt av et lag med granbar og over der med et lag leire og sand.

Køl vart danna ved delvis forbrenning under begrensa tilgang på luft. Mila måtte passes døgnet rundt i 14 dager. Gikk forbrenninga for raskt vart det mye aske. Lufttilgangen vart justert ved å regulere åpninger i jordlaget ved å kaste på eller ta bort jord. I dag vet vi at temperaturen inne i mila bør ligge på mellom 150 og 275 grader. I gamle dager hadde man ikke termometer, og mila var styrt av folk med spesialerfaring.