Vestre Kile

Løypa starter i nordenden av Hovatn og følger den gamle turløypa mot Vestre Kile. Denne løypa blir ikke lenger merket, men et og annet rødmalt merke dukker opp under vegs. Turen går i lett for det meste tørt lende fram mot vadet over Tovdalselva ved utløpet av Kilsvatn. I tillegg til turen fram til vadet over mot Vestre Kile beskriver vi muligheten for en rundtur over Stavtjørnheii. TUREN: Der bilvegen slutter tar stien over og man vandrer i flatt og lett terreng innover langs Hæringsbekken. Myra eller rettere stea som man følger innover heter enkelt og greit for Stean. På et flatt berg et stykke inne på myra finner man ei steinsetting på et flatt berg like ved stien. Dette er ei likkvile og informasjonstavla ved siden av forklarer litt om bruken av likkviler. Det er ikke langt mellom stølene i dette området, langs begge sider av Hovatn, langs vassdraget som starter med Drengsåni og går nordvestover fra nordenden av vannet og i dalen nordover fra Hæringstøylen finner man mange støler og tufter etter støler. På tur inn langs den første myra har man passert Røynestøyl, Stean og før man tar seg opp lia passerer man Hæringstøyl som ligger sørvendt til nord i myra. Nå er her bilveg og på et vis lett tilgjengelig, men husk at så seint som på begynnelsen av 1960-tallet var det en fottur på ei mil fra bygda og inn til nordenden av Hovatn for ikke å snakke om de som skulle videre over mot stølene langs Tovdalsvassdraget. Turen fortsetter oppover lia på god rydda sti til man nærmer seg vannskillet og stien ned mot Drivsli tar av, herfra faller det utover Storeli som er navnet på denne lia. I nord ser man Svoletjørnfossen som kaster seg utfor fjellet mellom Jeddevatn og Svoltjønn. Kvaliteten på stien varierer litt nedover lia, men holder man seg i bakken litt ovenfor bekken og bryter av litt østover der brattheia slutter så ender man nok opp nede ved tuftene av Gamlestøylen og kan krysse bekken fra Busettjønn. Snart er man nede ved Kilsvatn og stryket ved Stubben er en liten perle som fortjener en rast i lyngen. Litt bort langs vannet og man har god utsikt over mot gårdene på Vestre Kile og snart går vannet over i elv og foss og man er frem- me ved vadet over mot gårdene. Det er ikke tilrådelig å vade her på stor elv og man må selv vurdere sikkerheten før man prøver å ta seg over til den andre siden. Kan man ikke vade så er antagelig sjansen stor for at man får noen flotte bilder av fossen som stuper ut fjellsida og ned mot Vånarosen. De flate fine fjella ved vadet er uansett stedet for en lang og god rast. Her ved vadet kan man snu og ta samme veg tilbake, eller man kan ta en rundtur som det er markert på kartet. For noen år siden ble det merka turløype fra sør i Hovatn, forbi Vestre Kile og fram til turløypa ved nordenden av Grøsse, denne løypa kan man følge sørover til stølen som heter Stretet og så finne sin egen veg opp heiryggen og videre over Stavtjørnheii og Busetheii før man kommer tilbake på stien i lia nedenfor Bruletjørni. ALTERNATIVER: Er det greit å vade elva så anbefaler vi gjerne en overnatting og en tur opp til Straumsfjorden som er det største vannet i Austheiene. I forbindelse med søknad om utbygging av Tovdalsvassdraget ble det foretatt registreringer av Universitetets Oldsaksamling og bare rundt Straumsfjorden er det funnet 91 steinalderlokaliteter og 12 jernvinneplasser. Imponerende er den flotte Straumsfjorddammen som er bygget av hugget stein som er tatt ut i fjellet ved siden av dammen. Dammen er bygget som fløtningsdam og har en reguleringshøgde på 4 meter. Det kan også være fint å ta en padletur inn til Straumsfjorden. Like sør for der man parkerer går Drengsåni inn. LIKKVILER I eldre tider da hele eller deler av familien levde hele sommerhalvåret på stølen skjedde det som noen ganger måtte skje, folk ble syke og døde inne i fjellet. På heimvegen ble det bygd likkviler som en steinsetting rundt den døde.Disse steinsettingene skulle verne mot onde makter mens slektninger og naboer som hjalp til med bæringa, tok seg en hvil. Likkvilene kunne være av ulik størrelse og form, men karakteristisk er det at hodet skulle ligge mot sola og den største steinen i kvila skulle være ved hodet. Skikken med likkviler finner man nesten bare i Aust- Agder. VESTRE KILE I 1973 døde den siste beboeren på Vestre Kile, Eivind Gjermundsen Kile og gårdene var øde etter dette. Vestre Kile var til fram på 1600-tallet ett bruk og eide et område på 16000 da. Bruket ble da delt og på slutten av 1800-tallet ble det nordre bruket delt igjen slik at det nå er 3 gårder på Vestre Kile. Tidlig på 1900-tallet bodde det 30 mennesker på Vestre Kile. Gårdene hører til Bygland og det er omtrent like langt til bygds om man drar vestover mot Bygland eller østover til Birtedalen. Den letteste vegen var nok til Birtedalen, men var det snakk om skole og prest så måtte man til Austad.