Vingvegen - gammel kløvvei mellom Osen og Vingan

Gammel kløvvei mellom Osen og Vingan.

Turen starter på en grusvei ved fjellet Tjærrabutrappen. Parkering på samme plass som for ruten "Osmarka rundt". Vi følger fjellet rett frem og etter ca 400 meter kommer vi til den gamle kløvveien til Vingan. Ruten er merket med blå skilt.

Deler av ruten er opparbeidet til traktorvei og er ganske stenet - deler av ruten går den gamle veien litt til høyre for traktorveien. Den gamle veien er imidlertid veldig bløt og tung å gå i så det kan være enklere å gå traktorveien - velg selv.

Turen går gjennom terreng som er rikt på bær og turen ned Liksteinbakkan går gjennom gammel urskog langs en bekk.

Det er idyllisk når man kommer frem til Vingan og plassen er beskyttet mot nesten all slags vær. Det er en fin bålplass ved vannet.

Går man over bekken og litt utover på venstre side kommer man til en plass der en gammel trebåt er i ferd med å returnere til naturen.

Litt historie:

Fortellingen om "Liksteinen" i Vingan

Erik hette en mann som bodde i Nord-Vingan. Det var to familier i Nord-Vingan den gangen. Mannen på den andre plassen var Benjamin Lia (han som for ned gjennom Nordmelandsfossen i båt og likevel berga liv og helse). Men, begge familiene livberget seg der inne. Det var fisk og sild i fjorden og når en slo og skar alt graset på myrene og langs strendene og dertil tok lauv og skav så kunnen en fø noen sauer og geiter.

Tang og fiskeavfall var kost som verken geita eller sauene sa nei takk til. Kornåker ble det ikke plass til, men en liten potetåker hadde begge- for potetene var mat, og vaks gjorde de og ble både store og lubne oppe i solbakken.

Denne historia ble skrevet ned av Lars Nesmo i 1956. Det som her skal fortelles hendte ei vinternatt i 1834. Det var snø på marka, men været var likevel bra. Erik skulle ro dattra over til Sør-Vingan. Hun skulle gå til Osen den dagen. De var tidlig oppe, og til Osen kom hun lenge før middag. Hun var der utover dagen, for hun skulle få et nytt skjørt. Det var ingen som sauma slikt hjemme. Etter "non" gikk hun tilbake til Sør-Vingan. Det tok til å blåse. Snødde gjorde det også, men hun slet seg mot snøfokket bortover Vinganmyran. Hun visste at far ville komme å hente henne. Det var ikke bra om han måtte vente. Hun kom ned til sjøen. Ingen båt - ingen å se heller. Vinden auka. Det var vel full storm nå. Ingen kunnen komme over fjorden i dette været. Så var det å gå tilbake til Osen. Hun måtte prøve. Snøen var djup nå. Mørkt var det også.

Det ligger en stor stein oppe i bakken. Den er slikt skapt at den kan gi ly mot vær og vind. Hun krøp bak steinen, ville bare kvile ei lita stund og så skulle hun gå videre til Osen. Dit kom hun kanskje enda mens folket var oppe. Hun måtte sitte enda en liten stund. Det var så velsignet godt å sitte slik.

Erik kom tidlig til Sør-Vingan om morgenen. Det blåste inda, men ikke meget. Oppe i bakken stoppet han. Det var noe mørkt bak en stor stein - noe han ikke hadde lagt merke til før. Han gikk bort til steinen. Det stakk ei hånd opp av snøen. Han tok hånden. Hun hadde sovnet da snøstormen raste som verst. Erik visste da at hun ikke ville våkne mer.

For over 30 år siden gikk jeg oppover bakken her. Jeg var sammen med Martin Vingan. Han pekte på steinen. Dette er "Liksteinen" sa han, og så fortalte han meg denne historien. Steinen ligger der enda - den er slik skapt at den kan gi ly mot vær og vind...

Lars Nesmo, 26.12.1956